For det første: Ja, menneskeliv er mer verdt enn dyreliv i mitt hode. Jeg mener sågar det er direkte og grunnleggende umoralsk å hevde noe annet.

Jeg synes også at forskning på rotter og griser er helt greit så lenge det gjøres innenfor forsvarlige rammer, og der målet for eksempel er å finne en kur mot kreft.

Les også: - Nå må vi jekke oss ned

Sagt enklere: Jeg ofrer gladelig livet til et dyr om det er med på å berge livet til noen jeg er glad i, enn si mine medmennesker. Så var den katta ut av sekken. Problemet med en debatt om dyreliv er at den så å si alltid punkteres av fundamentalistiske og forutinntatte dogmer om at de som spiser kjøtt er dårlige mennesker, eller sagt annerledes, ikke bryr seg om dyr. Man kan miste motet av mindre.

De som plager dyr, eller av skrudde årsaker finner et eller annet tilfredsstillende ved å mishandle dyr, er selvsagt feil navla, sannsynligvis på mange måter. Det er heller ikke dem jeg ønsker å sla et slag for. Men vi må likevel trekke opp noen moralske streker her. For produksjon av kjøtt trenger selvsagt heller ikke være stilig.

For et par år siden kjørte jeg USA på tvers, og sveipet da forbi Harris Ranch, den største kjøttfarmen i California, der de hvert år produserer over 75 millioner kilo kjøtt, primært til burgerkjeden In-N-Out Burger.

Les også: - Elendige Norge

Ranchen blir av kjøttmotstandere kalt «Cowschwitz», noe som neppe trenger ytterligere forklaring. Lukten og synet av denne kjøttgiganten gjorde inntrykk, og hamburgere var ikke det første man ville sette tennene i de nærmeste timene.

All matindustri der dyr avles opp for slakting må selvsagt kontrolleres og gås etter i sømmene. Det skulle virkelig bare mangle.

Det gjør vi da også her til lands, med et årvåkent Mattilsyn som årlig gjennomfører mange tusen enkeltstående kontroller. Det avdekkes feil og dårlig dyrehold, og det bøtelegges og sanksjoneres mot de som ikke etterlever rigide krav til renhold, sykdomshåndtering, slaktemetoder etc. Men det er unntakene.

I Norge har vi et landbruk som altfor sjelden hylles av folk flest. Myten om en gjeng oversubsidierte latsabber som lager noe vi ikke trenger, er noe som provoserer med tiltagende styrke for hver gang jeg hører det.

Jeg kan knapt tenke meg større helter enn bøndene. Knallharde kvinner og menn som står opp grytidlig, jobber utrettelig, nesten aldri har ferie og står på i allslags vær. De fleste av dem har også dyr ment for slakting til menneskemat, samt til produksjon av melk og egg. Jeg digger bøndene.

Mens det hyles og klages på ostetoll (Dyr Roquefort! For et gigantisk samfunnsproblem!), og matvarer som åpenbart ikke blir billig nok før matvarekjedene gir det bort gratis, sørger denne tapre gjengen for at utmark blir beitet ned, i stedet for å gro igjen, og for at kjøleskapene og fryserne våre fylles opp med middagsmat, pålegg og ingredienser til alskens delikatesser.

Og de er glade i dyrene sine, bøndene, og da ikke bare i overført betydning, som i mat. Om det virkelig er noen som er glade i dyr, som har omtanke for dyr og som bryr seg om dyr, er det bøndene.

Det er sikkert vanskelig å skjønne for fundamentalistiske mennesker som sidestiller menneskeliv med dyreliv, for det er i sannhet fundamentalistisk, at det ikke er noen kontradiksjon mellom det å avle opp dyr og være glad i dyr.

Det er heller et pluss og gir deg mer troverdighet i saken. Jeg tror det er forsvinnende få kjøttmotstandere som vokser opp på landet, i nærkontakt med naturen og dyrehold. Det er lett å sitte på en utekafé og drikke fair trade-kaffe latte med soyamelk og være mot sauehold når du ikke har sett bøndene i sving eller kjent lukta av møkk.

Et populært syn å forfekte i dyrevernskretser er at dyrene ute i det fri har det så utrolig mye bedre enn dyr i fangenskap. En sak er tamme sauer, kyr, geiter og rein ute på organisert beite. De har jo tilsyn og får hjelp om det lugger, men de går seg også fast, faller ned skrenter, blir angrepet av parasitter og rovdyr og sliter i ekstrem varme og kulde.

Men de ville dyrene, de vi verken gir navn, øremerker eller ofrer noe organisert tilsyn, de lever angivelig herrens glade dager. Dette er i beste fall en myte med modifikasjoner.

Jeg er selv glad i naturen og ble tatt med på fiske- og jaktturer i fjellet fra jeg var guttunge. Hvis det var noe skikkelig viktig og bra jeg fikk med meg av ballast fra dette, så var det naturen er noe av det mest nådeløse av alt. Det er dessverre ikke slik at alle harepusene, hjortedyrene eller rypene dør mette av dage, lykkelig med hele familien rundt seg.

For de fleste av disse dyrene er hele livet et evig slit i dirrende redsel, kanskje med unntak av en ufølsom paringsleik som varer i noen minutter, og der selv den minste skavank eller genetisk feilprogrammering er synonymt med den sikre død, uten smertestillende eller EU-godkjente avlivingsmetoder.

Det er selvsagt umoralsk å spise utelukkende rødt kjøtt, uten garnityr. Og nedhugging av regnskog for dyrke burgerkjøtt er komplett galskap og idioti. Folk bør spise mer fisk og mer grønnsaker. Men vi er øverst i næringskjeden og det er utopisk og virkelighetsfjernt å tro at vi kommer til å kutte kjøttspising og slippe oss ned til bunnen av tabellen igjen.

Så kan vi heller la være å importere frosne oksefileter fra Sør-Amerika og New-Zealand. Men det er annen debatt.