Det som skjer i Norge i disse dager er noe helt nytt for oss. Norge har relativt liten erfaring med å hanskes med så store antall flyktninger – i forhold til hva andre nasjoner har måttet gjøre. Den store flyktningstrømmen får fortsette å strømme fritt over grensene, inn i mottak og kanskje ut i bygd og by. Nye ansikter, nye lukter, nye farger og en helt ny og annerledes kultur. Mange av oss er redde og usikre nå, for alt dette fremmede. Det forstår jeg godt. Men det er også veldig mange flyktninger som også er redde og usikre. Alt er nytt, fremmed og uvant – både for Norge, og for flyktningene selv.
Tenk på at vi bor her, og på at vi får en hel masse fremmede som vi hadde ikke anelse om hvem de er. Tenk på dem som sitter på asylmottak, de fleste isolert fra omverden. Uansett hva vi tenker om denne tilstrømmingen, må vi innse at vi går gjennom en stor samfunnsmessig og personlig endring som vil påvirke oss resten av livet. Flyktninger er mennesker akkurat som deg og meg, og det som skiller oss fra hverandre, er at de ikke har noe annet enn den hjelpen de får fra oss. De er her, og trenger hjelp fra deg og meg. Den hjelpen trenger ikke å være penger. De trenger noen å snakke med, de trenger noen å fortelle dem hva Norge står for, de er nysgjerrige på oss, og vi er skeptiske til dem.
Husk at mange ble lurt av menneskesmuglere, og at mange av dem er også ofre for en brutal og hensynsløs borgerkrig. De har tapt alt de eide – enten i krigshandlingene, eller ved å selge alt de eide for å sikre en tryggere reise til Norge. De sitter på et mottak (transitt-, akutt- eller ordinært mottak), og venter. Tenk på flyktninger som ble lurt – som ble lovet gull og grønne skoger, og så kommer de hit og alt de finner er et mottak? Det er jo også et sjokk for dem, at virkeligheten ikke var slik de var blitt forespeilet.
Et lengre opphold i flyktningmottak er vanskelig og desillusjonerende for alle. Voldelig radikalisering vil opplagt kunne ha grobunn i en slik setting. Med innholdsløse, lange dager, der både ens egne og andres negative tanker lett kan få overtaket. En tilværelse som ikke harmonerer med drømmen om et godt liv i Norge.
Hva venter flyktningene på? De vet ikke hva morgendagen vil gi dem. Det i seg selv er grunnlag for flere bekymringer og kan føre dem ut i fortvilelse og det som verre er. Bare det at de hører stemmer, sirener og trafikkstøy, kan fortone seg som bomber i den totale stillheten de har blitt plassert i. En stillhet som de aldri tidligere har opplevd. Ingen menneskelig kontakt – utenom med hverandre. Alt er nytt for dem.
La oss se litt på matkulturen hos flyktningene: Syrerne har en tradisjonell middelhavsdiett, ikke ulik den i landene omkring – for eksempel Libanon. Maten er mye smak. Et variert kosthold med mye frukt og grønnsaker, og ulike bønner og mye kjøtt. Mat er en vanesak for de aller fleste av oss. Når man må omstille seg til en ny matkultur, er det derfor uunngåelig at det ender slik som media fremstiller det – det ender i et kulinarisk, kulturelt krasj. Jeg er hundre prosent sikker på at det er mange her som vet hva tradisjonskosten sørøst i middelhavsregionen tradisjon står for. Vi må tenke over hvordan vi selv reagerer når vi får smake ny og fremmed mat. Ja, vi blir også skeptiske. Men med tiden lærer vi oss å like den nye maten og smaken.
Mørketiden og vinteren er over oss igjen. Men dette er også noe helt nytt for flyktningene. Å bruke refleks er veldig viktig, og noe som virkelig beskytter dem fra å bli påkjørt. Men jeg forsøker også å lære dem jeg kommer i kontakt med viktigheten av å drikke tran og å ta D-vitaminer. Men samtidig forteller jeg dem hvor flott det er når stjernehimmelen glitrer i vintermørket og når nordlyset danser rett over hodene deres. De trenger å høre dette. Hvor fint det er.
Kjønnsroller, sex og akseptert oppførsel. Vi har hørt om episoder hvor unge flyktninggutter har tatt på unge jenter. Dette er overhodet ikke akseptabelt. De fleste mennene kommer fra en veldig konservativ verden, med et helt annet kvinnesyn enn vårt. De fleste tror at damene fra vest er lett tilgjengelig og lette på tråden. Vi må fortelle dem at de tar feil og at et slikt syn kan gi konsekvenser – både for dem selv og for jenter herfra.
Spesielt gjelder dette enslige, unge gutter under 18 år – uten foreldreoppfølging, eller fra andre over 18 år. Kulturen er å følge jenter, kalle dem navn og ting, plystring og å gjøre kvalmende signaler og uttrykk. Disse guttene må få beskjed om at det er ikke fritt fram i Norge. Her er det andre normer enn det de er vant med. Vi er ikke konservative, men vi har våre normer og lover som må følges.
Det fokuseres på brann og sikkerhet, etter flere branner i mottak rundt omkring. Dette er enda en utfordring vi må trekke fram, på samme måte som med matkultur og kjønnsroller. Brannsikkerhet er ikke bare for å trygge våre hjem og eiendeler, men også et vern om liv. Mottakene må ta en grunnleggende gjennomgang med beboerne om brann og sikkerhet. Vi hører ikke mye om flyktninger og brannsikkerhet – eller om brannøvelser i mottakene.
Ja, det finnes problemer i forbindelse med flyktningstrømmen. Men de er ikke uhåndterbare, og de kan løses. Alt som trengs er å kommunisere og gi informasjon. Bygge bruer på tvers. Sammen kan vi bidra litt, og sammen får vi det til. Norge går gjennom sin første store flyktningkrise noensinne, og vi som norske borgere kan gjøre utrolig mye ved å hjelpe der vi kan.