Gå på en litt for dyr restaurant, dra på en ekstra luksuriøs ferie eller bo på et svært overdådig hotell. Selv om man vet at dette, av økonomiske grunner, aldri kommer til å bli noen vane man legger seg til, er det med og krydrer vårt ellers så hverdagslige liv, og gir opplevelser man gjerne snakker om i år etterpå.

Som et slags billig substitutt for St. Tropez-ferien eller det kulinariske eventyret på Sicilia, går enkelte til innkjøp av årgangschampagner eller mekker mat det kreves vekttall for å tilberede. Og etterpå kan man stolt utbasunere: «for en opplevelse!» og «det var himmelsk», selv om man på ingen måte befinner seg i nærheten av der maten eller drikken har sitt opphav.

Alle slike substitutter for luksusliv, krever en viss grad av «nerderi». Når vi skal ha matopplevelser som får oss til å drømme oss bort, skaffer vi oss råvarer av utsøkt klasse, studerer oss frem til hvilke viner som fungerer best til akkurat den retten og surfer på nettet etter spesialtriksene ekspertene har for å gjøre dette optimalt. Og det er klart at når man treffer blink på alle områdene, får man skapt et slikt magisk øyeblikk i sin egen stue, av samme typen som man reiser langveis for å finne.

Problemet er bare at hvis man først har fått smaken på noe slikt, blir det umulig å sette pris på det helt vanlige igjen. Billigvin vil man aldri finne på å ta i sin munn, en tur på en restaurant som Egon blir utenkelig og enhver ting som ikke oser av etikette blir skydd som spedalskhet. Etter noen år i studieårene med en kjæreste som introduserte meg for de finere smaker, ble det totalt skjærings i neste parforhold, ettersom hun jeg da ble sammen med ikke kunne lage mat. Eller, rettere sagt, bare lagde mat på nivå med det jeg selv fikk til, og da ble det ikke rare magien.

Sofistikerte mennesker som er pinlig nøyaktig med henhold til sin lidenskap, være seg vin, cognac eller mat, kan samtidig være i besittelse av en bil som knapt henger sammen, en utrangert computer eller bor på en knøttliten hybel som trekker fra vinduene. Kunsten er at man klarer å gjøre det området man er ekspert på til hovedsenter i universet, og da får alt annet, og alt andre måtte ha peiling på, null verdi. Kort og greit: man har blitt en snobb.

Tidligere var det bare folk i storbyene som hadde tilgang til spesialvarer som gjorde det mulig å dyrke fintunede smaksløker, men jo mer fenomenet har vokst, jo lettere har det blitt å få tak i det man trenger. Nå finner man slike sjeler ikke bare i Tromsø, men på Finnsnes og i Indre Billefjord.

I Oslo startet noen for rundt ti år siden opp en butikk som kun solgte én spesiell type olivenolje. Dette frembragte knising blant dem som kun ser etter den billigste varianten på supermarkedet. «Det var da voldsomt til smal nisje», husker jeg at jeg selv utbrøt i forundring. Likevel eksisterer denne sjappa fortsatt i dag, mens mange av butikkonseptene man skulle tro hadde bredere appell er borte. Jeg antar at det i enkelte kretser blir ansett som pinlig, hvis man skulle bli fersket i å lage pasta uten denne ingrediensen.

Nylig klarte noen å selge vann med flasker påskrevet «Voss» til Kina for én milliard kroner. Dette høres ut som reneste svindel for en som er oppvokst i Norge. Man tar seg også i å lure på om ikke flere folk som er på den sofistikerte galeien blir lurt. Gjør virkelig den olivenolja slik forskjell at man evner å smake det? Vil noen kjenne forskjell på en longdrink som er mikset på et dyrt rom-merke og en som er lagd med billigste sort? Jeg tviler. I alle fall er ikke min gane så sofistikert. Jeg mener at det på et punkt bikker over og blir tullball.

Rett før jul startet noen en kaffebar på trendy Grünerløkka i Oslo, som på kort tid ble et populært «hangout» for hovedstadens hipstere. Stedet viste seg etter tre uker å bare være et markedsstunt, startet for å reklamere for et billig kaffemerke. Den «fancy» kaffen man hadde servert hele tiden, var også derfra. Alle godtet seg over at «feinschmeckerne» hadde blitt lurt. Man bør imidlertid ikke derfra konkludere med at alt bare er lureri. Avansert vin smaker beviselig annerledes enn billigvin. På min lokale bistro i Oslo, lot jeg en gang stedets vinekspert få plukke sin absolutte favoritt. Samtlige av oss ved bordet innrømmet at vi aldri hadde smakt noe lignende. Men ingen syntes det smakte godt. Våre ganer var sannsynligvis ikke finjustert nok til å sette pris på denne åpenbaringen. Det er likevel feil å konkludere at slik vin er bortkastet. Den er bare bortkastet å servere til meg.

Andre ganger kan det være at vi setter pris på det som blir servert, men at vi bare ikke har begrepsapparat til å uttrykke hvordan det var. Cognackongen, Jon Bertelsen, inviterer meg av og til på testing av det ypperste som finnes innen eliksiren. I likhet med en kompis, blir vi tatt med på dette utelukkende fordi vi tilbragte somrene i barndommen på Medby, Bertelsens hjemsted, mens alle andre kommer i kraft av å være renommerte eksperter på området. For hver 50-70 år gammel godsak som kommer i glasset, nikker vi amatørene til hverandre og sier: «den var god, den også». Vi skjønner at det er bedre enn hva vi normalt kjøpte på Vinmonopolet, men kunnskapen stopper også der.

Jeg har en gang sett den kjente legen og professoren Hans Rosling holde foredrag, og han sa at han hadde en nabo som kunne gjenkjenne over 500 viner på smak. For Rosling fantes det bare to viner – rød og hvit. Vinconnoisseuren i nabohuset hadde imidlertid bare to kategorier når det gjaldt mennesker – dem fra u-land og dem fra i-land. Her kunne Rosling vise at det fantes varianter langt utenfor hans begreper. Det handlet bare om å åpne øynene for den andres verden.