Kommentaren

«Litt mer jantelov i monitor, takk.»

Les Egon Holstads kommentar!
meninger

I 2015 døde det flere mennesker av å ta selfies enn av haiangrep. 8 personer ble drept av hai. 11 døde mens de skulle forevige seg selv, kunne nettstedet Huffingpost melde.

De bakenforliggende tragediene til tross, er det vanskelig å ikke trekke på smilebåndet av statistikken. Bare at det i det hele tatt finnes et verktøy, hvis eneste bruksområde er å forevige seg selv med mobilkamera, gjør en slags darwinistisk rydding i bedet, føles som et fremskritt.

Selfiestanga er et stykke bak hjulet, dampmaskinen og elektrisk strøm den dagen vi skal oppsummere oppfinnelser gjort av mennesker, for å forenkle vår hverdag. Men de sier nok mer om vår samtid enn mange er hypp på å tenke over.

Det viktigste er ikke lenger hva vi opplever eller er, men hva vi kan dokumentere for omverdenen at vi er eller hvor vi har vært.

Jeg snakket nylig med en musiker som er såpass kjent at han blir gjenkjent overalt hvor han ferdes i dette landet. Han lovpriste selfiementaliteten, for det hadde gjort hverdagen hans mye enklere.

For mens han før ikke fikk stå i fred i en bar og drikke øl med dama si, opplever han nå at folk bare kommer bort, tar en selfie med ham, og så forsvinner, for fortest mulig å få bildet ut på sosiale medier. Aldri så galt etc.

På flere fotballstadioner, opplevelsesparker og musikkfestivaler har de nå sett seg nødt til å forby folk å ha med seg selfiestenger inn på området. Både fordi det utgjør en fare, når folk hensynsløst vifter rundt med ei jernstang der det befinner seg masse andre folk, og dernest fordi det er en fare for dem selv.

I tillegg ligger det jo noe dypt ironisk over at man er mer opptatt av å dokumentere sine opplevelser for alle andre, enn man er av å faktisk oppleve dem.

Da jeg begynte å jobbe i herværende avis, var et av kravene at jeg måtte hute meg på Facebook, og jeg nå har vært en del av dette sosiale mediet i cirka 4 måneder. Det har slettes ikke vært bare negativt, for all del.

Det letter sågar hverdagen til en skarve journalist. Det er enklere å få tak i folk, det er ytterligere en kilde til tips på både det hverdagslige og jobbrelaterte, og det gjør at jeg i mindre grad går glipp av arrangementer jeg tidligere ikke ble fortalt om.

Det er nesten så jeg ikke skjønner hvordan folk kom seg på konsert før i tiden.

I dag nøyer mange seg med å si at de skal på konserter, for så å la andre dra lasset. Men de viser iallfall at de hadde tenkt seg. Det er da noe.

Det snåleste med sosiale medier er hvordan man på utrolig kort tid har visket ut den negative auraen det før var knyttet rundt det å skryte.

Da jeg vokste opp, i forrige årtusen, ble jeg opplært til at skryting er teit. At skryt og forskjellsbehandling er noe du får for at du har gjort deg fortjent til det, ikke for at du ber om det. Dette er nå i ferd med å forvitre.

Tesen om at det bare er å oppføre seg på sosiale medier som du ellers ville gjort er noe som ikke gjelder. Å være narsissist var noe man før ville blitt sanksjonert mot eller fått behandling for. I dag er du bare flink til å posisjonere deg.

Du tør og du våger. Du er modig og klok.

Nå er det forkjørsrett og skryt uten bremser, alt for å fremstå nylakkert og overhalt. Til og med skolekarakterene til ungene sine er det nå aksept for å legge ut i sosiale medier, ser jeg.

Sosiale medier i ferd med å bli et julekort på anabole steroider, og det er ingen vesentlig forskjell på folk, for her er akademikere, journalister, lærere, sosionomer, advokater og musikere like ille.

Sosiale medier har, av årsaker smartere folk enn meg sikkert kan si masse om, skapt en aksept for skryt som er ganske utålelig.

Ja, jeg er snerpete. Visst faen er jeg det. Jeg skulle til og med ønske det var mer jantelov, så kjip er jeg.

For jeg skjønner ikke hvordan for eksempel en prisbelønt, norsk forfatter får seg til å ta et bilde av seg selv på TV-en på hotellrommet sitt i New York, og skrive til alle sine venner og følgere at «Her er jeg på TV på CNN».

For noen år siden hadde folk snudd seg i taus vemmelse. Nå klappes det. Flinke du. Kloke du. Gode du. Finingen. Vakker er du. Flott du er. Flink og pen. Stolt av deg.

Det som likevel er fint er at nå er det også mulig å få koz og klemz og tommelen opp og «liker» om du har noe trist å fortelle om deg selv. Det er bare å peise på.

Akkurat blitt singel eller har skjønt at du har et galopperende rusproblem? Ingen hindring. Del det i sosiale medier og du er garantert kosete emojis du ikke engang ante at fantes.

Vi har ikke kommet helt dit ennå, men jeg er åpen for at vi fremtiden legger vekk alle hemninger og bare roser folk uansett hva det er, enten det er bra eller dårlig, så lenge man bare byr på seg selv.

Åh, banker du kona di? Så trasig for deg. Men det er modig av deg å stå frem. Du er en veldig modig konemishandler. Hjerte. Liker. Tenker på deg.

Nå var det ikke så mye bilder av søndagsmiddager, hunder, kattunger og hjemmebrygget IPA-øl som jeg trodde det skulle være på Facebook, selv om det også pipler frem med ujevne mellomrom.

Og om det hadde vært mye mer av det, hadde jeg selvsagt overlevd det også. Det er virkelig et ekstremt ubetydelig i-landsproblem.

Men det later til at mentaliteten som brer som seg er en slags kollektiv sykdom båret frem av diverse mindfulness-kurs, eller hva de nå heter.

Du er flink, du er noe, du kan noe, du er unik, du er flott, du er pen, du har en stilig hatt, du har pene barn. Munnen din ser ut som et nebb, søta.

Men pass deg så du ikke dør av det. Det er nemlig farligere enn hai.

Nå legger jeg dette ut på Facebook og Twitter.

Håper du deler det.

Gode, fine du. Tenker på deg. Klem.