Det pågående arbeidet med kommunereformen som de kalte det, var i gang og alt skulle på plass innen stortingsvalget 2017. Målet var visstnok at alle skulle få mere og bedre tjenester i kommunen innenfor samme økonomi bare de ble større, mer demokrati skulle det visst og bli gjennom reformen, selv om innholdet i dette budskapet var temmelig tåkete og pinglete.

Regjeringen og statsråd Jan Tore Sanners fotsoldater også i Nord-Norge og Troms, spredde ”det glade budskap” og snakket om at nå måtte vi alle kjenne vår besøkelsestid, her handla det om å bli store og robuste, slå seg sammen fortest mulig og bli større enn en eller annen nabo lenger nord eller sør.

Det skulle være frivillig for kommunene å slå seg sammen, men de måtte utrede hvem de skulle slå seg sammen med. Hvorfor? Jo fordi regjeringen og Stortingsflertallet hadde bestemt seg for at det skulle de, med Fylkesmannen som ”veileder”. Så la regjeringen fram forslag til nytt inntektssystem som skulle ”stimulere” til kommunesammenslåing. Nå er vi der at kommunene har utredet, Fylkesmannen har veiledet og konsulentene har tjent sine penger, og i de kommunene som har hatt rådgivende folkeavstemning sier innbyggerne stort sett nei. Nå skal de folkevalgte i kommunestyrene si sitt, og så skal Fylkesmannen gi sin ”anbefaling” til kommunalministeren.

Hvor er det blitt av regjeringen og Stortingsflertallets fotsoldater nå? Mistenkelig tyst er det blitt fra de fleste. Kanskje de håper på fylkesmannen, eller på tvang fra regjering og storting som noen nå har antydet, hvem vet.

For saken er jo nå at det ser ikke ut til å bli verken Stor-Harstad, Stor Midt-Troms eller hva det nå skulle være. De fleste folkevalgte i kommunestyrene kommer til å gjøre som innbyggerne og si nei. Utredningene ga ikke de svarene noen hadde håpet på. Endringene i inntektssystemet ga heller ikke den ”hjelpa” noen ønsket, og jammen så sier folk i stor grad nei i folkeavstemningene til sammenslåing, eller til det største og mest sentraliserende alternativet rundt omkring i Nord-Norge. Mye av det samme skjer lenger sør. For folk flest har stort sett gjennomskuet hva dette handler om, nemlig sentralisering. Sentralisering av makt, penger og folk. De fleste har sett at det var keiserens nye klær man smykket seg med.

Statsråden er naken! For det handler fortsatt om at regjering (og stortingsflertall?) skal sentralisere pengebruken, makta og bosettinga. Det er nemlig fortsatt et problem for mange i maktens korridorer i Akersgata Oslo, at folk lever, skaper verdier og bygger framtida i hele dette fantastiske landet og ikke bare i de mest sentraliserte områdene. Brysomt med lokale folkevalgte som er opptatt av å stå på for sine innbyggere, kan det nok hende at en del av de også syns det er.

Statsråd Sanners eneste håp nå er at Fylkesmannen tegner et kart etter hans hjerte og anbefaler færrest mulige kommuner for å berge Statsrådens reform. Men for å si det enkelt; Skulle Fylkesmannen gjør det, fremstår man som Statsrådens fikenblad, embetsstatens forsøk på overstyre lokaldemokratiet, og vil gjøre enda flere sikre på at Fylkesmennene må strippes for oppgaver som har antydning av politisk skjønn. Statsråden er naken, og det er nok ingenting Fylkesmannen kan eller bør gjøre for å dekke det til.