Om 28 år passerer Tromsø 120.000 innbyggere. Da har vi vokst med «et Bodø». Det må bygges nesten 1.000 boliger per år for å unngå at boligprisene blir så høye at vanlige folk ikke lenger har råd til bolig. Hvordan skal vi gjøre det på en miljøvennlig måte, sånn at også tromsøværingen kan leve og oppfylle Parisavtalen?

Alle disse 28.000 boligene og de 50.000 nye tromsøværingene må det jo gjøres plass til. For vi har jo hjerterom for alle, på nesten 70 grader, som det heter i Tromsøsangen.

Vi må tenke nytt og da må vi tenke høyt. Hvor skal disse boligene plasseres og hvor skal arbeidsplassene til alle disse nye innbyggeren ligge?

All økning i persontransport skal fremover skje ved at vi går, sykler eller tar bussen. Det har Stortinget vedtatt og det må også vi i Tromsø etterleve. Enten vi vil eller ikke. Det betyr følgende: Det skal ikke skal kjøre flere personbiler i Tromsø i fremtiden, enn det som kjører rundt i dag. Vi må fremover velge å gå, sykle eller ta bussen i mye større grad enn vi gjør i dag.

For å få tromsøværingen til å bruke kollektive transportsystemer må vi bygge alle nye boligfelt ved kollektivknutepunkter og langs eksisterende kollektivtraseer. Men i kystbyen Tromsø har vi lagt alle kollektivtraseene langs den nordnorske fjæra, eller strandsonen som det så fint heter. Nå er det ikke mye strandsone å snakke om langs Stakkevollveien, men der må det bygges boliger, det må bygges mange, og det må skje langs sjøen.

Eneste mulighet for å bygge mange boliger der er å bygge høyt, selv om enkelte mister noe av sin utsikt og får litt mer skygge. Det må tåle om vi velger å bo inne i byen.

I Tromsø og i nordnorsk natur er utsikt og sol lett tilgjengelig. Såframt værgudene er på vår side, selvfølgelig. De aller fleste har en fantastisk utsikt og skue rett i nærheten lett tilgjengelig maksimalt fem minutter unna sin bolig. Uansett hvor du bor på Tromsøya, Kvaløya eller på fastlandet. Det er jo nettopp derfor vi bevarer Tromsømarka og friområdene i Tromsdalen og på Kvaløysletta.

Vi kommer rett og slett ikke unna at det må bygges tett og høyt. Men det må gjøres med kvalitet. Det gjorde Tromsø da Myreng-blokkene ble reist på 50-tallet. Du skimter dem i silhuett over øya når du kjører over Tromsøbrua, etter ei helg på innlandet eller en tur i dalen. Området var en av Tromsøs første bydeler utenfor sentrum og ble planlagt med høy kvalitet. Høye blokker, lave blokker, rekkehus, noen få eneboliger og gode uterom.

Alternativet er byspredning. Vi kunne forsøkt å fortsette med 60- og 70-tallets eneboligbygging, med et mål tomt til hver, slik det ble gjort på Sør-Tromsøya, Tomasjord og i Sjømannsbyen. Tromsø ville da est ut, nordover og sørover langs sundene. Til Finnvikdalen og til Rystraumen, mot Ramfjordnes og Tønsnes.

Dette ville ført til enorme transportbehov. Til og fra jobb og fritid, for arbeidstakerne, foreldrene og for ungene som skal på trening. Det måtte bli bygd veier, masse veier, både ute i bydelene og sentralt i byen, med dertil økning i miljøplagene, som støy og støv. Bilveiene er jo ikke akkurat de mest attraktive stedene å oppholde seg i en by.

En slik politikk vil i tillegg gi innsigelser og protester fra alle statlige organer du kan tenke deg. Det er rett og slett ikke lenger lov i Norge.

Så derfor må vi tenke nytt. Når bussene går langs sjøen, må vi bygge der. Det betyr langs Stakkevollveien, i sentrum, oppunder Fjellheisen, og på gamle og nye fyllinger i Tromsdalen, både nord og sør for brua. Når vi bygger nytt der, må vi gjøre det smart, med konduite og med en arkitektonisk stil som kler en arktisk hovedstad. Vi må bygge sånn at alle nye og gamle tromsøværingene stortrives her i byen. Med gode lokale uterom og møteplasser, for barn, unge og de eldre.

Tromsø syder nå av bygging og vekst. Det har ikke kommet av seg selv. Det gir mennesker muligheter til å skape seg en fremtid her. Da må vi ikke gjenta fortidens feil, det har vi rett og slett ikke råd til. Vi må slutte med eneboligspredningen og starte å bygge høyere sentralt i byen langs sjøkanten.