Fra sidelinja

«Gi meg gjerne en ærlig mørkemann»

For hvert «men» man legger inn i retten til selvbestemt abort uthules den. For hvert unntak viser man mangel på både prinsipiell tenkning og tillit til kvinners evne til selvbestemmelse.

Illustrasjonsfoto: Tore Meek / Scanpix 

meninger

Man skulle kanskje ikke tro det, her i progressive Norge, men retten til selvbestemt abort er under stadige små angrep. Ikke ordentlige frontaloffensiver, selv om disse også dukker opp med jevne mellomrom, men de stadige angrepene som spretter opp i form av et «men».

De fleste har sikkert hørt det. «Jeg er for selvbestemt abort, men ikke hvis fosteret har Downs syndrom, for da får vi et sorteringssamfunn».

Eller «Jeg er for selvbestemt abort, men vi kan jo ikke pålegge offentlig ansatte leger å utføre dem».

Sist vi hørte refrenget var det: «Jeg er for selvbestemt abort, men ikke av en frisk tvilling».

Da Lovavdelingen i Justisdepartementet i februar avklarte at abortloven åpnet for såkalt fosterreduksjon, altså abort av ett eller flere fostre mens man samtidig etterlater foster, fikk vi en kort, men opphetet debatt. Denne har nå blusset opp igjen, og blant annet hadde VG nylig en leder som støttet et forslag fra KrF og Senterpartiet om å forby fosterreduksjon.

Lederen avsluttet med en formaning om at abortlovverket stadig trenger gjennomgang, og begrunner det med at det er nødvendig «ikke minst for å trygge fundamentet loven om selvbestemt abort hviler på».

Jeg vet ikke helt hva som er verst. At en av landets største aviser bruker sin lederplass på å argumentere mot selvbestemt abort, eller det relativt freidige postulatet om at man vil fjerne abortrettigheter nettopp for å sikre dem.

For det er faktisk det det er snakk om. For hvert «men» man legger inn i retten til selvbestemt abort uthules den. For hvert unntak viser man mangel på både prinsipiell tenkning og tillit til kvinners evne til selvbestemmelse.

Det er selvsagt ikke abortmotstand som provoserer meg. Gi meg gjerne en ærlig mørkemann. Langt verre enn en mørkemann er en som lyver mens han løper mørkemannens ærend. Man kan faktisk ikke hevde å være tilhenger av selvbestemmelse, dersom man ikke er villig til å akseptere hva enkeltkvinner bruker som grunnlag for å bestemme seg.

Argumentene blir særlig absurde i debatten rundt fosterreduksjon. At vi skal akseptere det når en kvinne ikke vil ha noen barn, men ikke når en kvinne bare vil ha ett barn av gangen gir ingen prinsipiell mening.

Skal det å føde et barn diskvalifisere en kvinne fra fremtidige aborter? Hva med de kvinnene som tar abort fordi de alt har fått de barna de ønsker? Hvor er den prinsipielle forskjellen?

For ordens skyld: jeg holder selvsagt medisinske argumenter utenfor dette. Jeg er ikke lege, og det er ikke min plass å si hva som er mulig eller trygt. Det jeg reagerer på er de som later som om prinsippet om selvbestemmelse handler om noe annet enn nettopp selvbestemmelse.

Dersom man vil «trygge fundamentet» for loven om selvbestemt abort kan man begynne med å erklære tillit til de kvinnene som faktisk skal ta valget. Er du for selvbestemt abort, frasier du deg retten til å være dommer over enkeltkvinners valg.

Kanskje vil en kvinne abortere et foster på grunn av en sykdom.

Kanskje på grunn av kjønn, hårfarge eller andre overflatiske egenskaper.

Ja, og kanskje vil kvinnen abortere et sunt tvillingfoster fordi hun kun ønsker ett barn.

Jeg er sikker på at om man hadde bedt alle abortsøkende kvinner i Norge om å oppgi sin grunn for å avslutte svangerskapene sine ville noen av begrunnelsene virke utilstrekkelige, smakløse eller ekle. Men dette er ikke et argument for å forby noe som helst. Det er et argument mot å stille spørsmålet i utgangspunktet.

Ikke fordi vi ikke vil høre svaret, men fordi dine kjepphester, samme om de er moralske, etiske eller religiøse, ikke skal være styrende for når kvinner skal få utøve sine rettigheter.