Med BPA kan vi bestemme selv når og hvordan vi vil bruke våre egne assistenter. Dermed kan vi bestemme selv når vi vil dusje og være sosiale med venner og familie. Med BPA kan vi gå på skole, studere, jobbe og oppleve mening. Med BPA kan vi leve, ikke bare eksistere.
Vi opplever at mange kommuner ikke forstår denne forskjellen. Mange kommuner gir oss dermed mindre assistanse enn vi trenger, vi får avslag på assistansesøknader og vi får begrensninger på hva vi kan bruke våre egne assistenter til.
BPA er til for at vi skal få frihet til å leve slik vi selv vil. BPA er som sagt en rettighet vi har, det står i loven.
Vi skal ikke være nødt til å flytte, eller motsatt: være redde for å flytte fra en kommune til en annen, fordi kommunene gir helt ulike tilbud på BPA.
Vi i Norges Handikapforbund kjemper for at flere skal få oppfylt sin rett til BPA, for at alle skal få de timene de trenger uavhengig av hvor de bor, og for at kommunene skal forstå hvor viktig og verdifull denne ordningen er.
Så slipp oss til, ordfører! Gi oss BPA, gi oss et liv!