Debatt

"Ville reineiere og sauebønder på landjorda funnet seg i at deres hevdvunne områder ble tatt fra dem og gitt til andre?"

I mange år har kystfolket slitt med å tilpasse seg oppdrettsanleggene som kom utover 90-tallet i nordnorske sund og viker. Stille samtykket de til at fiskeplasser forsvant til fordel for merder, i ett lønnlig håp om at deres barn skulle få oppleve vekst og fremgang.

ULLSFJORDEN Artikkelforfatterne mener at fiskerne i Ullsfjorden har fått fraranet fiskefelt i Karlsøy kommune.   Foto: Jon Terje Eiterå

meninger

I mange år har kysten vært i endring. Vi husker enda slutten av 80-­tallet da svart hav og svikt i fiske tvang fram kvotereguleringer. Mennene i bygdene ble satt på land eller ble permitterte fra landindustrien. Mange av oss husker fortsatt hvilke sosiale problemer som oppsto i kystbygdene når arbeidsløse menn ikke lenger kunne bidra økonomisk til sine familier. Noen brøt opp fra bygdene sine og reiste til byene eller sørover – noen ble igjen. De som ble igjen, måtte også gjøre sine valg.

Da oppdrettsselskaper oppsto lokalt i bygdene var dette derfor et kjærkomment tillegg til primærnæringene i kystbygdene. Lokalt eide selskaper skapte aktivitet og arbeidsplasser, og inntektene forble lokalt. Selv om merder opptok tidligere fiskeplasser, rådet det en stemning av solidaritet blant fiskerne – om at den nye næringen måtte få plass slik at bygdene kunne få leve. Dette er det sosiale bakteppet for hvorfor stillheten satte inn – da de store miljøproblemene startet.

Det ligger i sakens natur – at de beste fiskeplassene i fjordene, også er best egnet til lakseoppdrett. Strømforhold, dybde-­ og bunnforhold avgjør hvor godt laksen vil trives, og de trives der kysttorsken har stått i alle år. Derfor er solidariteten med denne næringen som nå ikke lenger er lokalt eid, men konsolidert i store nasjonale og internasjonale selskaper, begynt å ta slutt blant fiskerne. Ville reineiere og sauebønder på landjorda funnet seg i at deres hevdvunne områder ble tatt fra dem og gitt til andre?

Kysttorsken er nå rødlistet på ICES liste over truede dyrearter –­ som har pekt på avfallet fra næringen som et hinder for gyting av kysttorsk. Likevel blir stadig flere fiskeplasser overført i kystsoneplaner til oppdrettsnæringa – nå sist; fiskefeltene Lubben og Korsnes utenfor Reinøya, samt Karlsøya i Ullsfjorden.

I saksutredningen står det feilaktig at det ikke foregår kommersielt fiske av betydning på disse gamle fiskefeltene. Feilen ligger i at man kun har målt bruken fra fiskere i Karlsøy kommune – mens fiskerne i Lyngen og Tromsø – som blant annet leverer til fiskemottaket i Oldervik, er de som i realiteten bruker disse fiskefeltene. Det er derfor et overgrep mot dem å ta fra dem fiskefeltene uten at de i det hele tatt har blitt hørt. De var nemlig ikke inkludert i prosessen fra Karlsøy kommune – da fiskefeltene ble åpnet for oppdrett. Noe som gjør hele kystsoneplanen ugyldig.

Fra første stund siden 2012 da oppdrettsanleggene i Lyngen, Tromsø-­ og Senja-regionen begynte å ta i bruk medikamentell avlusning – begynte samtidig rekefisket å svikte. Barentswatch, som har fått i oppgave å overvåke disse utslippene fra de individuelle anleggene – har gjort en grundig jobb med å avdekke disse forholdene. Stoffer som emamectin benzoat, cypermetrin, deltametrin og azametifos er blitt pumpet ut i havet rundt Ullsfjorden, Lyngenfjorden og Malangen der de store rekebestandene befinner seg i Troms. Dette er medikamenter som tar livet av lakselusa – som fra naturen side er av samme artsledd som reker. Både Miljøverndirektoratet og miljøvernorganisasjonene har advart mot denne bruken – som har økt i 2016.

Siden 2012 har altså rekefangstene stupt. I Ullsfjorden fra 100 tonn i 2012 til under 50 tonn i 2016. I Lyngenfjorden fra 900 tonn i 2012 til under 300 tonn i 2016. I Malangen er situasjonen akkurat den samme – om ikke verre. Det er helt uansvarlig å ikke tro at dette kan ha en sammenheng. – Hvis ikke, blir prinsippet om ”føre var” kun politikerprat.

Nord-­Senja Laks, Wilsgård Fiskeoppdrett AS og Salmar har søkt på lokalitetene i Karlsøy tilknyttet Ullsfjorden .  I sin søknad til Troms fylkeskommune hevder Wilsgård Fiskeoppdrett AS og Nord-Senja Laks at de ikke skal benytte seg av medikamentell behandling mot lakselus. Likevel har de søkt og fått innvilget inntil tre medikamentelle behandlinger per utsett. Dette kommer ikke fram i søknaden til Troms Fylkesting – men det trenger de heller ikke opplyse om da det ligger som en forutsetning for å få innvilget grønne konsesjoner tidlig i prosessen. Så kan man spørre seg om hvorfor de trenger å få slippe ut mer lakselusmiddel – når de hevder at deres nye eksperimentelle oppdrett ikke har behov for medikamentell behandling. Det er fordi metoden ikke kommer til å lykkes – noe flere og flere nå blir klar over.