«Det er makta som rår». Slik kan vi selvsagt si det når sentralmakta har bestemt at Troms og Finnmark nå skal slås sammen. Så får vi etter hvert se da om dette blir en realitet.

Skulle det bli det, bør i alle fall navnet bli «Troms og Finnmark». Så vidt jeg skjønner, skal gamle, gode Møre og Romsdal bestå som eget fylke. Jeg tror ingen har hatt særlige vansker med å si dette navnet.

Å bruke betegnelsen Nord-Norge på de to nordligste fylkene vil neppe være egnet til å fremme den nordnorske enheten. Kanskje skulle vi kikke litt sørover, til våre venner i Nordland og høre hva de mener.

Jeg har lenge vært frustrert over kommentatorer som nærmest overser Troms i sin iver etter å sentralisere mest mulig. Det er sågar de som antyder at ingen synes det er noen stas å være fra Troms, men Finnmark – det gir liksom den store susen.

Hva er så Troms? Norge i et nøtteskall er det blitt sagt. Fjord og fjell, øyer og brede daler. Naturmessig blir vi ikke slått av noen. Deler av Norges største øy, pluss den nest største har vi her. 36 av 80 fjelltopper i landet, med primærfaktor over 100, ligger her. Det er fylket med mest løvskog. Det er fylket som har den så absolutt høyeste produktivitet av stedegne arter – skyhøyt over andre fylker. Takket være, klima, topografi og jordsmonn/bergarter er det slik.

Historisk er det interessant å merke seg at den første beskrivelse og oppfatning av Norge som eget land, stammer fra en som antakelig bodde et sted i Malangen, Ottar fra Hålogaland. La oss også ta med den dominerende stilling Bjarkøyætta hadde i en tidlig periode av norsk historie.

Troms er i vekst, og det av de nordnorske fylkene som har hatt betydelig fremgang i folketall de senere år.

UiT – Norges arktiske universitet, og etableringer som har fulgt i kjølvannet av det, er en viktig faktor her. At Troms også gjennom årtier har vært det sentrale området for Forsvaret, har selvsagt også spilt en rolle.

Vi kan også ta med at Troms var det første fylket som fikk sosialister inn på Stortinget. Etter at Alfred Eriksen, Meier Foshaug med flere hadde gått ut av Venstre og meldt seg inn i Arbeiderpartiet, fikk Troms (og Norge) i 1903 de første Arbeiderpartirepresentanter på tinget. Det kunne vært fristende å spørre Nordlyskommentatorene om de har glemt «det store gjennombruddet» med undertittel «fylket som viste vei» i sin iver etter å overse Troms.

Allerede har man sett tendenser til å spå ilt for Nordland nå når de blir stående som selvstendig fylke. Jeg registrerer også Tromsaviser som har en slags «skinnbejubling» av at Vadsø, i alle fall i starten, skal være stedet for den nye fylkesmannen.

Samtidig understrekes Tromsøs suverene stilling i alle sammenhenger, så bare vent. Jeg tror jeg sier som Churchill, uten sammenligning for øvrig, «eplet er markstukket».