Mens boligmarkedet er i fritt fall i Oslo, er prisutviklingen i de største nordnorske byene fortsatt positiv. Jippii! Eller bør vi egentlig juble?

Det snakkes om boligkrise andre steder i landet. 3,1 prosent i prisnedgang er det høyeste månedlige prisfall siden finanskrisen i 2008, og selv om tallet gjelder Oslo, hvor prisveksten har vært kraftigst det siste året, skaper det alvorlige problemer for dem som er nødt til å selge. 2.200 boliger var tilgjengelige i Oslo i mai, 50 prosent flere enn året før, og visninger hvor ingen møtte opp var plutselig blitt det vanlige.

Rentekuttene satte alvorlig fart på boligprisene i 2016, og på landsbasis steg boligprisene med 12,8 prosent. Tromsø sakket i så måte akterut, med bare 5 prosents økning, men det ser i alle fall ut til at vi knapper inn noe av det tapte nå. Mens resten av landet stuper, holder Bodø og Tromsø fanen høyt med 0,2 prosent prisøkning i juni.

Dette er selvsagt positivt hvis man er eiendomsmegler, eller hvis man planlegger å selge og flytte til en by hvor prisene er lavere. For alle andre er fordelene ikke så åpenbare.

Likevel opptrer avisene som «cheerleadere» hver gang eiendomsbransjen kan melde om rekorder: «Boligprisene i Tromsø stiger mest i hele landet». «Leilighet gikk for 1 million over takst». «Dette huset gikk for hele 13 millioner i juni!» Juhuu! Men midt i champagneglassklirringen må vi få lurt inn spørsmålet: «Men var nå dette så bra?»

Da jeg flyttet fra Oslo til Tromsø for to år siden, gned jeg meg i hendene i påvente av det store utbyttet jeg skulle få når jeg solgte tomannsboligen jeg hadde eid i 12 år. 3,8 millioner hadde denne steget i verdi i perioden, men da jeg hadde funnet et tilsvarende gjevt sted å bo i Tromsø, viste det seg at jeg måtte punge ut 300.000 kroner mer enn jeg hadde solgt for, i stedet for å sitte med penger på bok.

Vel er det flott å bo i Tromsø, men at det skulle være like dyrt som Oslo, kom som et sjokk. Når det er sagt, var det enda godt at det var Oslo jeg hadde bodd i, hvis ikke er jeg usikker på om flytting hit i det hele tatt hadde vært mulig. Jeg har venner som flyttet fra Tromsø til Finnsnes noen år, for lettere å få hjelp med barna da de var små. Disse opplever at toget er gått for å komme seg inn på det opphetede boligmarkedet i Tromsø igjen.

Selv salg av store eneboliger på steder som Storsteinnes og Finnsnes vil bare dekke et lite treroms krypinn sentralt i Tromsø. Og skulle man finne på å velge et mer overkommelig sted i Ramfjord eller Kattfjord, er det ingen retur. Boligprisene fungerer slik at jo lengre det går, dess større blir gapet mellom det eiendommene i sentrum er verdt og der man eventuelt har kjøpt. Nå tror jeg selvsagt ikke at alle ønsker å flytte så sentralt i Tromsø som mulig, men det er i alle fall ingen «option» hvis man først har flyttet ut.

Vi som jobber i media burde kanskje være mer forsiktige med hurraropene neste gang meglerbransjen koser seg. Ønsker vi virkelig en by hvor de eneste som har råd til å bosette seg er dem med velbeslåtte foreldre til å hjelpe seg i gang? Skal det kun være mulig å flytte hit for dem fra byer med tilsvarende overprisede markeder?

Skal det være umulig for studenter som trives å bli boende her?

Dette er på ingen måte «gråting for min syke mor». Jeg er superfornøyd med å bo i Tromsø, og har ingen planer om verken å kjøpe eller selge. Jeg er bare bekymret for hvilken by vi får hvis selekteringen av nyankomne forgår på et slikt grunnlag.