Pressens iver etter å være så politisk korrekt og nøytrale som mulig heller tidvis over i det parodiske.

Denne uken hadde Aftenposten en større sak om et skip med rasister på vei til Libya.

«Der vil de overvåke og forstyrre humanitære organisasjoner som driver redningsarbeid blant migranter på vei over Middelhavet. Målet er å stoppe så mye av innvandringen til Europa som de kan.» lød saken. Gruppen hevder kampen deres ikke handler om etnisitet, men om kultur, og at det derfor ikke kan kalles rasisme.

Man kan bare spekulere i hva gruppen som kaller seg «Generasjon Identitet» mener med å «forstyrre» humanitære organisasjoner under deres redningsarbeid til mennesker i nød. Ingen av scenarioene er munter, og det er tydelig at de oppsøker konfrontasjoner i deres kamp for å stoppe andre kulturer fra å komme til Europa.

Aftenpostens tittel på saken var «Dette skipet reiser til Libya-kysten med innvandringskritiske unge. De skal hindre migranter på vei til Europa.». Innvandringskritikere oppsøker ikke farlige konfrontasjoner eller reiser på havet for å stoppe redningsaksjoner, like lite som musikkritikere går opp på konsertscener og rundjuler artister de ikke liker.

Når så du sist pressen peke på rasisme, istedenfor å sminke grisen med nøytrale begrep? Det er kun to år siden Dagbladet skrev en sak om at et medlem av partiet Demokratene hadde skrevet flere «kritiske» kommentarer på Facebook, hvor han etterlyste nakkeskudd av «muslimpakk», og kom med oppfordringen «heng dem med gitarstreng til det stygge hue dems faller av».

Dagbladet omtalte mannen som islamkritiker.

Rasismen hadde neppe vært tydeligere for dem om han hadde stilt seg opp i Ku Klux Klan-antrekk, med fakkel i hånda.

Religionskritikk- og debatt er et sunnhetstegn. Man er ikke rasist fordi man vil forby bruk av burka i skolen, eller fordi man er motstander av en liberal innvandringspolitikk. Så fort man bruker ordet rasisme ender man fort opp med en debatt om hva som er rasisme, istedenfor om de graverende utspillene som startet debatten i utgangspunktet.

Man skal være utrolig sikker før man bruker et så stigmatiserende og belastende ord som rasist eller rasisme om noen eller noe. Berøringsangsten kan likevel ikke bli så stor at man ikke tør henge bjella på katta når rasismen stirrer oss i hvitøyet.

Vi i pressen utfører ikke vårt oppdrag når vi ikke tør omtale rasisme for hva det er. I verste fall bidrar vi til å normalisere slike holdninger, ved at vi presser grensen for hva du kan si uten at det omtales som rasisme.

To dager etter at Aftenpostens sak ble publisert, endret de tittelen på nettsaken, hvor de byttet ut «innvandringskritiske unge» til «ungdom». Det virker som de ikke kom på noen ord som var mer passende enn innvandringskritisk. Ta gjerne kontakt. Jeg har et par forslag.