Tallet Johansen viser til, er formodentlig de rundt 4 milliarder kronene samfunnet kan spare årlig på å slippe private mer til innen hjemmetjenester. Det er underlig at Johansen velger en slik retorikk, all den tid det samfunnsøkonomiske besparelsespotensialet fremgår av en omfattende rapport utarbeidet av Oslo Economics for Virke. Rapporten viser at kommunenes egne ansatte i dag står for mesteparten av produksjonen av pleie- og omsorgstjenester i hjemmet, og at kun 8,4 % av tjenestene leveres av private aktører. Samtidig viser rapporten at denne andelen går ned i en rekke kommuner, og at private mister fotfeste. Dette er uheldig, ikke minst for brukerne.
Les Gunhild Johansens innlegg her!
Analysen fra Oslo Economics viser at noen offentlige oppgaver ikke er egnet til å løses av private. Samtidig viser analysen at offentlige oppgaver for over 500 milliarder kroner er av en slik karakter at de kan settes ut. Vårt poeng er ikke at alle disse oppgavene skal utføres av private, men at de bør løses av de aktørene som leverer best på pris og kvalitet, uavhengig av om de er offentlige, ideelle eller private kommersielle aktører. Dette handler grunnleggende sett om å husholdere med samfunnets ressurser.
I tillegg til kostnadsbesparelser, identifiserer analysen fra Oslo Economics en rekke kvalitative fordeler ved bruk av private aktører. La meg nevne ett eksempel: matleveranser til sykehjem. Analysen viser at et mangfold av matleverandører øker sannsynligheten for mer brukertilpassede måltider, mer hensiktsmessig måltidsrytme for beboerne og bedre kvalitet på maten.
Johansen er opptatt av velferdsstaten. Det er vi i Virke også. Om noen få år vil offentlige utgifter øke raskere enn offentlige inntekter med mindre vi tar grep nå for å husholdere bedre med velferdsstatens ressurser. Å gi offentlige aktører monopol innebærer ressurssløseri og mindre velferd.