Wilsgårds begrunnelse er at atomvåpnene ”gjennom den kalde krigen og fram til nå skal ha avverget nye storkriger.”
LES OGSÅ: Atomvåpenets far fortjente fredsprisen
Oppenheimer selv ville ha betakket seg for å motta en fredspris på dette grunnlaget. Han ble en overbevist motstander av atomvåpen og kjempet en innbitt kamp mot utviklingen av den amerikanske hydrogenbomben. Han ble stemplet som kommunist og forfulgt og trakassert gjennom McCarthy-tidens USA.
Wilsgård burde nok heller ha ønsket seg en pris til Edvard Teller, hydrogenbombens far. For ham var ikke fisjonsbombene som ble sluppet over Hiroshima og Nagasaki kraftige nok. Fusjonsbombene som han ledet utviklingen av, etterfulgt av fredsprisvinneren Andrei Sakharov i Sovjet, er en helt annen kategori av våpen. Prøvesprengningen i atmosfæren over Novaja Semlja var mer enn 3000 ganger kraftigere enn Hiroshima-bomben.
Mot slutten av sitt liv skrev Sakharov: ”Etter mer enn førti år har vi ikke hatt noen tredje verdenskrig og den kjernefysiske terrorbalansen kan ha hjulpet til å avverge en. Men jeg er på ingen måte sikker på dette; den gangen, for så lenge siden, var dette overhodet ikke noe spørsmål. Det som plager meg nå er ustabiliteten i balansen, den ekstreme farlige situasjonen verden befinner seg i, og det vanvittige sløseriet i våpenkappløpet. Hver av oss har ansvar for å tenke gjennom dette i et globalt perspektiv, med toleranse, tillit, og søken etter sannhet, fri for ideologisk dogmatisme, egeninteresse eller nasjonal egoisme.”
Var Edvard Teller en sjuk gærning? Antakelig ikke. Han så muligheten for en hydrogenbombe og fryktet, med rette, at sovjeterne ville utvikle en. Som antikommunist var han overbevist om at Sovjet ville bruke bomben hvis de fikk den først. I Sovjet arbeidet man i visshet om at amerikanerne hadde hydrogenbomben, og var like overbevist om at amerikanerne ville bruke den til politisk utpressing eller direkte angrep. Men det skulle gå tre år med ubalanse i USAs favør før Sovjet hadde sin egen bombe. Det ble likevel ingen krig.
I 1957 fikk Sovjet sin Sputnik, og det kom en lang periode hvor Sovjet hadde en avgjørende overlegenhet i leveringsmidler for kjernevåpen i form av interkontinentale ballistiske raketter. Maktbalansen var tilsynelatende forskjøvet, men det ble likevel ingen krig.
Det at en ubalanse i militær makt ikke nødvendigvis fører til åpen konflikt blottlegger den avgjørende tankefeilen i atommaktenes militære doktriner. Part A går ut fra at part B er villig til å risikere å få sitt eget land lagt i ruiner for å oppnå at part A blir gjenstand for enda større ødeleggelser, mens part A lukker øynene for at part B kan tro det samme om dem selv. Symmetrien er fullkommen; part B tror det samme om part A. Derfor tilstreber begge parter overlegenhet.
Den stabiliserende faktoren, som muligens har hindret en tredje verdenskrig til nå, er at det er åpenbart for alle at en storkrig vil være totalt ødeleggende for alle. Så lenge alle parter tror at dette er tilfelle er situasjonen noenlunde stabil, selv om det ikke er balanse i våpenarsenalene. Den destabiliserende faktoren er partenes egen frykt og mangelen på forståelse for motpartens frykt.
Ikke-spredningsavtalen har denne svakheten innebygd. Den baserer seg på at man ikke anerkjenner at nasjoner som ikke er beskyttet av supermaktenes atomparaplyer har berettiget grunn til frykt. Dette har ført til at Nord-Korea har trukket seg fra avtalen og at land som Israel, India og Pakistan aldri har signert den. Dette er stater som har skaffet seg atomvåpen i strid med avtalen, men det er bare Nord-Korea som oppfattes av USA og NATO som et sikkerhetsproblem.
Dette er ikke fordi Nord-Koreas kjernevåpen er spesielt farlige, eller fordi landet har utvist en aggressiv militær ekspansjonspolitikk, men fordi landet er et dynasti-styrt diktatur med en stor konvensjonell hær og en retorikk som matcher tvitringen til Donald Trump. Til sammenligning er Israel en stat som undertrykker etniske og religiøse minoriteter og er den sterkeste militærmakten i regionen som i femti år har holdt store landområder okkupert i strid med folkeretten.
Wilsgård adopterer i sin artikkel et vestlig-ideologisert verdensbilde uten å erkjenne at virkeligheten ikke ser slik ut for storparten av verdens land. USA har makt til å forvandle Nord-Korea til en folketom ørken, mens Kim Jong-un antakelig ennå er et stykke unna å kunne nå det amerikanske kontinentet med et atomstridshode. Objektivt sett har Nord-Korea langt større grunn til å frykte USAs kjernevåpen enn motsatt, og slik vil det være i overskuelig fremtid.
Verden blir nok et farligere sted med Nord-Korea som atommakt. Det er imidlertid helt urealistisk å tenke seg at Nord-Korea ensidig skulle ville gi opp kjernevåpnene sine uten at de andre atommaktenes arsenaler bygges ned. Å prøve å tvinge landet i kne med økonomiske sanksjoner vil bare øke sjansen for væpnet konflikt med store sjanser for eskalering til atomkrig.
Denne risikoen gjør kjernevåpnene folkerettslig uakseptable. De kan ha forhindret en tredje verdenskrig til nå, men det finnes altså destabiliserende mekanismer i hopetall som kan lede til storskala kjernefysisk krig. I tillegg til de jeg har diskutert ovenfor har vi cyber-angrep fra terrorister mot atomvåpensystemer og rene arbeidsuhell.
Heldigvis har dette blitt forstått av Nobel-komiteen og av lederne for to tredeler av verdens stater som stemte for et multilateral atomvåpenforbud i FN. Det gjenstår at denne erkjennelsen også siver inn hos våre egne politikere. NATO kan ikke være en gyldig grunn til å unnlate å gå inn i problematikken. NATO-alliansens doktrine er tross alt utformet av de vestlige demokratiene, og ikke omvendt.
Jeg er overbevist om at hvis kjernevåpnenes fedre hadde levd i dag, så ville de ha støttet kampen for å avlive beistet.