Fredsprisen var en naturlig oppfølging av at FNs medlemsland med overveldende flertall vedtok et internasjonalt forbud mot atomvåpen 7. juli i fjor. ICAN fikk Fredsprisen for å ha vært en pådriver for et slikt forbud. Til nå har 56 land signert forbudet. 3 land har rukket å ratifisere avtalen, det vil si at man har innlemmet avtaletekstens bestemmelser i egen lovgivning. Når 50 land har ratifisert, vil atomvåpen-forbudet være internasjonal folkerett.

Men Tor Dahl-Eriksen har rett i at et forbud ikke løser alle problemer. Ikke minst vet vi at atommaktene ikke er med. Men det er ikke enestående, for eksempel har USA ikke ratifisert forbudet mot klasevåpen. Det betyr likevel ikke at dette forbudet er uten virkning: Å ta i bruk klasevåpen vil bety at man bryter internasjonal folkerett og vil bety sterk tap av prestisje.

Atomvåpen er det eneste masseødeleggelsesvåpenet som til nå ikke har vært forbudt. Men et forbud betyr ikke at alle land vil følge det. Da det ble oppdaget at Syria hadde kjemiske og biologiske våpen grep det internasjonale samfunnet inn. Norge var i spissen i arbeidet med å få Assads kjemiske og biologiske våpen destruert. Det hadde ikke kunne skje uten et internasjonalt forbud.

Bakgrunnen for at FNs medlemsland ønsket et atomvåpenforbud, er misnøye med nedrustningsarbeidet som den såkalte ikkespredningsavtalen skulle føre til. Avtalen trådte i funksjon i 1970 og betyr at de opprinnelige atommaktene skulle få beholde sine atomvåpen, men at ingen nye land skulle få slike våpen. Som motytelse skulle atommaktene forplikte seg til nedrustning. Slik gikk det ikke. Antallet atomvåpen ble betydelig redusert etter den kalde krigens slutt. Men i senere år er fremgangen stoppet opp, flere nye stater har anskaffet atomvåpen og atommakter moderniserer sine arsenaler.

Ifølge internasjonale eksperter er faren for at atomvåpen skal kunne brukes i en konflikt, i dag større enn den var under den kalde krigen. Økt spenning mellom land gjør også at faren for at atomvåpen blir brukt ved en rein feiltakelse er større.

Avtaleteksten krever at land som ratifiserer avtalen aldri under noen omstendigheter utvikler, tester, produserer, fremstiller eller på annen måte anskaffer seg eller lagrer atomvåpen. Den forbyr også enhver overføring eller bruk av atomvåpen eller kjernefysiske, eksplosive innretninger, samt trussel om å bruke slike våpen. Dette vil ikke minst innebærer store restriksjoner som gjør det mindre økonomisk attraktivt å være involvert i atomvåpenproduksjon.

Dahl-Eriksen påpeker behovet for kontroll og verifikasjon av at et forbud følges opp. Norge deltar i et prosjekt med Storbritannia om slik verifikasjon, eller dokumentasjon av at atomvåpen virkelig blir destruert når et land sier at de gjør det. Det er mulig å etablere kontrollmekanismer knytta til et atomvåpenforbud. Det vil ikke bety at det ikke kan oppstå spenninger slik vi har sett knytta til Irans atomprogram. Men en forbud gjør en håndtering av en slik situasjon enklere, ikke vanskeligere.

De humanitære konsekvensene av bruk av atomvåpen vil være enorme. Mange vil dø umiddelbart av eksplosjon. I tillegg til skader av radioaktiv stråling, kommer alle brannskadene. 95 % av de 25.000 skadde i Nagasaki hadde betydelige brannskader. I Norge har vi en spesialavdeling for behandling av slike skader, med 8–10 plasser. Det finnes ikke noe helsevesen som kan takle følgene av bruk av atomvåpen.

Men er det slik at nettopp de enorme humanitære konsekvensene av atomvåpen, gjør dem egnet til gjensidig avskrekking? Fører atomvåpnene derfor til fred, slik Tor Dahl-Eriksen spør. Det er mange eksempler på det motsatte: USAs atomvåpen hindret ikke Russland i å annektere Krim.

For at atomavskrekking skal oppfattes troverdig av motparten, kreves det ikke bare høy beredskap til å detonere atomvåpen, med de farene det innebærer, men også politisk vilje til å utløse en atomkrig. Atomavskrekking baserer seg på urealistiske forestillinger om motpartens evne til å handle rasjonelt i krisesituasjoner. Atomavskrekking blir mer kompleks og vanskeligere jo flere som har atomvåpen, inkludert ikke-statlige aktører.