Jeg kunne ledd meg i hjel, om det ikke ble så dyrt da. For det er ikke lenger som før da det var gratis å dø. Den tiden vi kunne ha gasset oss i død og elendighet uten at det kostet oss en puck er nå ugjenkallelig forbi. Tenker da på det stadig mer intime forholdet mellom staten og deg. Nå har staten din virkelig begynt å interessere seg for deg. Den har oppdaget, ikke bare deg, men også ... banken din.
Nå har nemlig Frp ved deres justisminister Sylvi Listhaug foreslått en avgift på 1.130 kroner for å få attest på at man ikke lever lenger. Det er et papir de gjenlevende må ha for å forvalte dine etterlatenskaper. Ellers møter de stengte dører rundt om i hele samfunnet.
Døden din har altså skapt nok en økonomisk aktivitet i tillegg til begravelsesbyråets innsats.
Anders Lange stiftet partiet til Listhaug. Da het det: «Anders Langes parti til sterk nedsettelse av skatter og avgifter». Anders Lange slapp unna akkurat denne avgiften, men noen vil nok ha det til at han vrir seg litt i graven sin, der han ligger i god avstand fra disse påfunnene.
Nå er vi nemlig kommet til Avgifts-Norge 2018. Landet med de kreative avgiftene og «Det grønne skiftet»
Etter at momsen kom i 1934 med en eneste prosent på grunn av krisen i verdensøkonomien, har vi nå glidd opp til hele 25 prosent her. Hvert eneste år siden 1934 har det dumpet ned på oss nye eller forsterkede avgifter i en avgiftskatalog som ingen ende har lenger. De er som myggstikk på Finnmarksvidda i juli. Myriader av avgifter. En kan ikke røre seg noe sted uten at en snubler borti en avgift som tilfaller det offentlige. Au, au.
Bare de siste årene har disse berøringspunktene blitt flere og flere, og om en skal komme noenlunde uskadd gjennom dette tornekrattet av avgifter, må en komme seg inn på den brede og miljøriktige veien som politikerne våre har skapt for oss i ly av det såkalte «grønne skiftet». En vei man bare går på med de flateste pedalene sine mens man verken drikker alkohol eller røyker/snuser. Eller annet som utløser en rasende avgift. Som å drikke sukkerfri brus.
Vi er nemlig noen upålitelige svin hele gjengen her ute. Om politikerne ikke passer på oss, raserer vi hele planeten vår. Slafser i oss sukker og røsker med oss plastposer for å slange oss på avgiftsfrie fly i utlandet hele døgnet. Vi sitter med andre ord slett ikke hjemme i garasjen sammen med elbilen vår og gnager i oss tørt brød som er utgått på dato for å minske matsvinnet.
Ingen ting bør være avgiftsfritt lenger. Den såkalte velferdsstaten er og blir svinebundet i denne svermen av norske avgiftskroner. Partiene lover oss skattelettelser for at vi skal bli fornøyde og stemme på dem, og det virker som bare det. Men i virkeligheten tar de mer inn i nye avgifter enn de gir oss tilbake i skatterabatter.
Og det må de, for det er vel ingen som tror det er helt enkelt å forvalte alle disse avgiftene? Hvem skal bestemme nivået? Hvem skal betale? Hvem skal kreve inn pengene? Er det andre avgifter man kan innføre? Disse må man eventuelt utrede. Alt dette er arbeid for tusener på tusener av statsansatte.
Bare tenk på hvor mange som jobber med bilavgifter. Et lite felt i avgiftskatalogen. Alle små og store problemstillinger i bilbransjen må ha sin saksbehandler. Ellers kan en smart bygdedjevel snike seg unna en hundrelapp med bilvraket sitt. Det oppleves som et personlig nederlag for den saksbehandleren det gjelder.
Flere avgifter krever flere saksbehandlere. Noen må holde orden på dette intrikate systemet. Ellers kollapser hele greia og blir til noe så ubehagelig som arbeidsledighet. Det er det ingen som setter pris på her i landet.
Derfor hyres det også inn tusener av informasjonsfolk for å fortelle oss hvor nødvendig hver enkelt liten detalj er. Uten akkurat denne avgiften vil samfunnet nemlig gå opp i limingen og velferdsstaten slutter å eksistere. Dette må gjentas om og om igjen, ellers….?
Derfor vokser utgiftsbehovet kolossalt. Staten eser vilt og uhemmet ut til at ingen lenger vet hvor mange som jobber der, mens den enkelte av oss blir mindre og mindre år for år. De forskjellige registrene må vite mer enn før om personlige tilbøyeligheter blant oss, kontonumre, og handlevaner. Sosiale medier smelter snart sammen med NAV, Skattevesenet og blåresepten.
De sløveste av oss har allerede mistet oversikten, og det er grunn til å tro at folk har mistet livet for mindre enn dette.
Da var vi tilbake igjen til dødsavgiften. Alle forstår vel den? En kan da ikke bare stikke av uten å gjøre opp for seg. Liket kan gjerne ligge der og glise i grava si, men ikke uten at egenandelen er betalt. Hva slags samfunn er det som tillater slikt?
Hva med den andre enden av livet? Skal man virkelig kunne snike seg inn her blant alle godene våre uten å betale for seg? Hva med en avgift for å bli født også? En kan da ikke bare snike seg inn i velferdsstaten gjennom en fødestue. For at noen har paret seg? Helt gratis?
Både ankomst og utgang av velferdsstaten krever store ressurser fra myndighetenes side, og det må noen betale for, siden skatten vi betaler egentlig skal gå til skattelettelser og lite annet.
Bare å stryke ut navnet til den døde i hundre registre pluss eventuelt Facebook er en utrolig krevende jobb og krever innsats fra mange hundre av de ansatte. For ikke å snakke om alle de nye som skal registreres inn i de hullene som ble ledige etter de som forsvant ut? Hele systemet må da røres rundt i. Er dette bærekraftig, Sylvi?
Dette krever velferdsstatens presisjon. Dødelig presisjon.
