Ingen kjenner enda rekkevidden av det som har foregått i byggesaken som Olemic Thommessen har ansvaret for rundt Stortinget. Dette skal kontrollkomiteen til Stortinget finne ut av. Om frimureren Olemic har fulgt sine losjebrødres anbefalinger og utvidet prosjektet, eller om det er annet.

Det som skulle være en enkel oppussing av en leiegård i hovedstaden vår, har nå blitt et vanvittig prosjekt som allerede har blitt overskredet med over én milliard norske kroner. Da har de også fått en tunnel og et postmottak på kjøpet.

Navnet i ingressen er forresten det spretne frimurernavnet til denne karen.

Når det gjelder ville overskridelser må en til raffineriet på Mongstad for å finne maken. Der måtte sjefen for Statoil ta sin hatt og gå. For alltid. Beløpet ble kalt en Mong og kapret sin velfortjente plass i Norsk historieskriving ved å havne inn i vokabularet vårt.

Men hva skjer i Stortinget? Vårt høyeste politiske organ. Der sitter den tidligere formannen i Tibetforeningen som presenterte seg som bestekompisen til Dalai Lama, inntil han ble president for nasjonalforsamlingen og helt hadde glemt den tidligere kompisen sin.

Vi snakker nå om Olemic Thommessen. Stortingspresidenten. Den eneste i vår tid som det måtte en kampvotering i nasjonalforsamlingen til for å få valgt. Så tydelig var inkompetansen allerede da.

I praksis ble valget hans en form for kabinettsspørsmål. Regjeringen nærmest sto eller falt ved dette valget. Samarbeidspartnere i politikken følte seg presset til å stemme med Høyres og regjeringens kandidat for å unngå et regjeringsskifte.

Dette var forrige gang han sto skolerett foran det norske folk med overskridelsene sine. Nå er han der igjen med nok en halv milliard kroner. Og nå er det samlede beløpet blitt så stort at andre i hans eget parti ser at dette er i ferd med å få konsekvenser for hele budsjettet. En må kanskje kutte i viktige samfunnsmessige bevilgninger for å betale denne skrekkregningen hans.

Som om alt dette ikke er nok, har han nå som ansvarlig toppleder skjøvet ansvaret foran seg ved å få Stortingets direktør til å gå av med pensjon. Meningen med dette trekket var åpenbart å slenge et kjøttstykke til ulvene i pressen slik at de ikke skulle stille ham selv til ansvar.

Men hvem er topplederen her? Det er utvilsomt presidentskapet på Stortinget ved Stortingspresidenten selv. Olemic Thommessen kan ikke lengre gjemme seg bak andre, men må stå for det han har hatt ansvaret for. Som alle andre toppledere.

Det neste spørsmålet er hvorfor Statsministeren og partiet hennes stiller seg bak ham. Hvilke relasjoner er det snakk om her? Hva er det vi ikke får innsyn i?

Meg bekjent har det ikke skjedd før i dette landet at en leder har kludret det, så til de grader, til og likevel blitt sittende. Hadde dette vært en statsråd eller en næringslivsleder som rotet bort et par milliarder, ville vi bare sett hælene til vedkommende på vei ut døra. Det er nemlig alltid topplederen som bærer det endelige ansvaret. Det er den eneste som ikke kan skylde på alle andre, og så gå fri.

Thommesen derimot skyldte først på Multiconsult, deretter var det direktøren (Børresen) for Stortinget. I det aller siste var det også tidligere presidenter for Stortinget som skulle være med å dele ansvaret for skandalen hans.

I korthet er saken at Olemic Thommessen må vekk. Stortinget kan ikke ha en person som er så dundrende inkompetent og feig som sin leder.

I nasjonen Norge er han nummer to, etter kongen. Han representerer derfor Norge i mange sammenhenger. Presidenter og andre statsoverhoder som besøker landet vårt, møter denne personen som skal bære fram de verdiene vi bekjenner oss til her i landet ut i verden.

Inkompetanse og nonchalanse overfor Stortinget er en ting. Mye verre er den feigheten som lyser ut av dette. Mannen har rett og slett ikke den selvinnsikten en trenger for å være Norges stemme ut i verden. Nasjonalforsamlingen vår må vri seg bare ved tanken på dette.

Derfor handler ikke dette om å være så innmari selvrettferdig og prektig. Det handler om å ta det ansvaret enhver leder må ta når det går skeis. At nasjonalforsamlingen vår vegrer seg for å sette ned foten, gjør at gørra i neste runde siger inn der også. Slik det ser ut nå, er det blitt greit å rote det til slik presidenten har gjort. Og selv feigheten til herr Thommesen er blitt forståelig og akseptabel på høyeste nivå i landet.

De verdiene han bærer på sprer seg altså etter hvert inn i den demokratisk valgte forsamlingen litt etter litt, og etter hvert blir politikken der likedan. Det frykter nok også statsminister Erna Solberg mer enn noe annet. Om da ikke hun også vedkjenner seg de samme verdiene som Thommesen står for.

Olemic har nemlig bare Stortinget over seg i Norge. Bare de kan avsette ham og fjerne denne utveksten fra politikken i landet vårt. Flere småpartier har sett dette alt, og de vil ha ham fjernet.

At Ap sitter så stille som de gjør, og later som ingenting, er noe som forundrer mange av oss her ute.

En ny politikk fra Ap må hente røtter fra det vi vedkjenner oss her i landet. Det er slett ikke de verdiene Stortingspresidenten står for.