Debatt:

«Et nytt fylke – en gordisk knute?»

Vedtaket om å slå sammen Troms og Finnmark til ett fylke har skapt krig. Som all annen krig er den unødvendig. Når generalene setter seg selv i sentrum for interessefeltet, og ikke allmennheten, så blir det ofte krig.

Fylkesordfører i Finnmark, Ragnhild Vassvik (Ap) og fylkesrådsleder Willy Ørnebakk i Troms  Foto: Ronald Johansen / iTromsø

meninger

Fylkespolitikerne burde kanskje se andre interessante tema ved sammenslåingen enn snever politisk organisering. De må rette blikket mot fremtiden og spørre seg: hvor vil vi, og hvordan skal vi komme dit?

Det første kan for eksempel være å peke ut hvilke steder i det nye fylket som må forplikte seg til å bli vekstsenter i sitt lokale område. Være motor, som i sum sikrer balansert utvikling i hele det nye fylket de neste generasjoner. Kommunikasjon i et fylke med areal større enn det minste landet i Norden er viktig.

Da er det 10–11 byer og tettsteder med flyplass i dagens to fylker som naturlig peker seg ut. Dette bør det være mulig å bli enige om.Enighet i starten av en prosess er ofte løfterikt for fortsettelsen. Vedtaket om et større fylke – Troms og Finnmark – medfører forpliktelser for sentrale myndigheter til å yte noe – en medgift.

Sammenslåingen gir en gylden mulighet til å kreve overføring av hele eller deler av statlige organer til de nye fylket. Eksempelvis enheter som angår energi, samferdsel, mineralressurser, fiskeri, landbruk, fiskeoppdrett, reindrift, grenser til andre land, eksport, arktiske forhold, Svalbard, for å nevne noen.      

En betingelse for sammenslåing må være at Stortinget vedtar en plan med tidshorisont og innhold for slike overføringer. Enighet i de to fylker om å reise slike krav, og argumentasjon for å gjøre det, bør være mulig å få på plass.

Skal det være en hensikt med sammenslåingen må statlige oppgaver overføres til det nye fylket. Gjør ikke staten det er den selv skyld i at regionaliseringen ikke fører til nasjonal gevinst.

Den vanskeligste delen i prosessen er ventelig utflytting av fylkeskommunale administrative enheter til utpekte vekstsentre. Med dagens kommunikasjonsteknologi er det fullt mulig å samarbeide i en desentralisert struktur.

Det er egentlig et spørsmål om å ønske og å ville det.Kanskje medlemmene av det nye fylkesting skal utvelges via valg til kommunene, slik det var i de gode, gamle dager. Dermed sikres spredning i representasjon.

Sted for fylkestingssamlinger kan vel utmerket ambulere.Kanskje politikerne i de to fylkene skal dele ut kortene på nytt. Først se på hva en kan enes om. Da er det ofte enklere å løse de forhold en er uenige i. Det er som i de fleste ekteskap.