Alle er ikke A4, så det hjelper lite å presse dem inn i A4-boksen. Dette er vi enige om. Når det er sagt, så får man ikke ADHD av manglende tilrettelegging, og man kan heller ikke tilrettelegge vekk en ADHD-diagnose, men det kan hjelpe så man kan fungerer bedre i hverdagen.

LES DEBATTINNLEGGET: Vi kan ikke fortsette å gi barna medisin dersom det er skolehverdagen som er syk

Hvorfor akkurat denne diagnosen er så omdiskutert og stigmatisert handler etter min oppfatning om tre ting: Lite kunnskap om og rundt en diagnose som det kan være vanskelig å få grep om (også for dem som har den), manglende biomarkører og kontroversiell medisinering.

Selve ADHD diagnosen: ADHD er en usynlig funksjonsnedsettelse som kommer i mange grader og varianter, og utarter svært forskjellig fra person til person. Diagnosen er høyst reel for dem som lever med den og de rundt oss. Felles for de med diagnosen er at den gir kognitiv funksjonsnedsettelse fra mild til alvorlig grad og synapsene i hjernen fungerer ikke som de skal. Noen blir svært aktive, og noen svært passive. Her ligger det seriøs forskning til grunn! Man bør dessuten skille mellom det primære med ADHDen som er nevropsykologisk/individuelt, og det sekundære som blir et sosialt/samfunnsmessig problem.

ADHD-problemet sitter primært i oss selv. Sekundært kommer dette til uttrykk i forskjellige måter å fungere/ikke fungere på, som igjen gir oss problemer i samfunnet. Ofte så holder vi så mye igjen eller overkompenserer så kraftig at ADHDen går innover og vi blir syke, eller så lever vi ADHDen vår helt ut og blir fort vanskelige for andre å håndtere, eller andre blir for mye for oss. Veldig enkelt forklart, selvfølgelig.

Biomarkører: Det er ikke slik at ting ikke finnes fordi vi ikke kan se dem. Mange diagnoser har ikke hatt biomarkører før vi en dag finner dem, men betyr det at man ikke skal bli trodd på utfordringene man sliter med? Vedrørende biomarkører så jeg for litt siden en dokumentar med Rory Bremner, «ADHD & me» på NRK, som vi følger gjennom utredning.

Der viste de vitterlig CT/MR scan som viste forskjell i hjernens aktivitet hos en med ADHD og en uten. Er det vi i Norge som henger etter her? Du skriver: «Suksesshistorier med diagnose og medisinering brukes til å peke på diagnosen som riktig». Om det ikke er biomarkører på en diagnose, blir det ikke da veldig feil å ikke lytte på tilbakemeldinger fra pasientgruppen?

LES DEBATTINNLEGGET: Sosiolog Aksel Tjora viser dessverre enda en gang at han har helt minimal kunnskap om ADHD

Medisinering: Dette er et tema som er svært omdiskutert og må vurderes i hvert enkelt tilfelle. Det må være opp til hver og én om man ønsker å prøve, og ingen bør medisineres for å passe inn. Mange har god effekt av medisin, men ikke alle. De som ikke har ADHD vil ha liten eller ingen effekt av å prøve den. Når man da bruker uttrykk som «dop» i en slik sammenheng, så er man igjen med på å stigmatisere de som trenger den for å fungere.

Medisinen blir først til dop når den misbrukes i helt andre mengder enn medisinske doser, slik som veldig mange andre medisiner. Jeg tror heller ingen velger å medisinerer verken seg selv eller barna sine om de ikke føler det høyst nødvendig da det følger mye styr, stigma og bivirkninger. Dersom noen føler seg presset til å medisinere barna sine, er jeg enig i at dette er svært uheldig.

Tilrettelegging og omstrukturering av hverdagen hjemme og på skolen bør alltid prøves før eventuell medisinering av barn. Velger man å medisinere barn, bør det jo også vurderes med jevne mellomrom om de fremdeles trenger den, med fare for at de kan ha blitt feildiagnostisert, eller om de har blitt bedre fungerende med modning. Da er det samtidig viktig å ta hensyn til stressfaktoren dette vil gi for dem som endelig føler de har fått riktig hjelp og at hverdagen har begynt å fungere.

Du kaster ut en del påstander i form av tall. Disse tallene er svært relative. Statistikk kan leses på mange måter og også svært kreativt. Jeg tror personlig at det er et mye større problem at de som har fått diagnosen ikke blir trodd eller tilrettelagt for. Jeg har hørt konkrete historier der lærere fornekter diagnosen, nekter å tilrettelegge, og eleven møter dermed ingen forståelse for sine funksjonsnedsettelser på skolen. Har også hørt historier om at skoler trikser med elevenes karakterer for og slippe å gi elever den tilretteleggingen de har krav på, som igjen fører til at elever med ADHD møter på et enda større problem når de kommer på videregående.

Hvorfor skal de ha tilrettelegging når de tilsynelatende har klart seg bra? Voksne kvinner i dag kan for eksempel få høre når de kommer på DPSen, om de kommer inn overhode, at de ikke kan ha ADHD fordi de kan lese en bok. Dette er holdninger noen blir møtt med i 2018! Ifølge ADHD Norge, slik jeg har forstått, så er snarere problemet at for få blir fanget opp fordi kunnskapen fremdeles er på et skremmende lavt nivå.

At diagnosen ikke fantes for 30 år siden er jeg et levende eksempel på at den gjorde. Det er mye vi ikke visste før som vi vet i dag. Det er heller ikke slik at de ikke har ADHD i Sør-Europa og Midtøsten. At de ikke blir diagnostisert er noe annet, men hvordan har de det egentlig? Disse mørketallene, som jeg mener i alle fall en del av dem er, er det noen som har spurt dem? Eller mener vi bare at de har det bra fordi vi håper og ønsker at det er slik?

Man skiller seg kanskje likevel ikke så lett ut i disse landene da de ofte er mer følelsesstyrte og generelt tar litt større plass. Her har vi jo kanskje noe å lære, men vi blir jo ikke Sør-Europa eller Midtøsten over natten, på et par tiår eller noen gang. Dette blir jo derfor utopi, og ADHDerne trenger jo hjelp til å fungere i Norge i dag. I disse landene har de nok også en helt annen barneoppdragelse. Et ADHD-barn som for eksempel disiplineres inn i en A4 boks blir nok mest sannsynlig en svært dårlig fungerende ADHD-voksen, så dette er nok ikke noe vi ønsker å strebe etter.

I Norge skal vi allerede i barnehagen være gode på å sitte i ro, innordne oss andres rutiner, ha folk rundt oss hele tiden, ikke snakke høyt, ikke for mye, ikke ta for stor plass, ikke avbryte, vente på tur og i alle fall ikke bli sinte. Det sier seg jo selv at ADHD-barn allerede der får problemer. For noen av disse barna så er det uutholdelig bare å ha andre barn rundt seg en hel dag. Her bør vi jo ta grep.

Skal man som fagperson mene noe offentlig om denne diagnosen bør man i alle fall sørge for og besitte en grunnleggende forståelse for diagnosen. Hvis ikke, er man lett med på å øke stigmatiseringen, som igjen fører til at enda flere faller utenfor og får større problemer med å få tilretteleggingen de har krav på. Problemet blir derfor når «synserne» skal være med å prege måten utredningen og diagnostiseringen skal foregå og hvordan mennesker med ADHD blir møtt i fremtiden.

Det vi trenger er økt kunnskap, forståelse, mindre stigmatisering og tilrettelegging der det trengs. Samfunnet vårt bør også inkludere alle på en mye bedre måte enn det gjør i dag, og her har departementene som har med inkludering, likestilling, diskriminering, skole, arbeid, velferd og samfunnet generelt en stor jobb å gjøre. Ta da gjerne med oss dette gjelder, og ikke bare tre noe dere tror vil funke nedover hodene våre. Det er tross alt vi som lever med diagnosen hver dag og våre nærmeste, som vet best hvor skoen trykker, og det kan være svært forskjellig også blant oss.