Debatt

«Gudstro, og mangelen på sådan»

ARTIKKELFORFATTER: Hallvard Birkeland 

meninger

Avisa Nordlys skriver i et oppslag den 3. april at antallet ikke-troende i Norge aldri har vært så lavt som nå. Andelen av dem som tror på Gud er 34 prosent, mens 46 prosent svarer at de ikke gjør det. I en kommentar til disse tallene sier teolog Sven Are Nielsen at en årsak til dette er at folk på generell basis har blitt mere selvopptatte.

Tillater meg i denne forbindelse å supplere hans svar på følgende måte:

I løpet av de siste 100 årene har det norske folk blitt mer og mer opplyst og belèst, de har (gudskjelov) i større og større grad blitt opplært til å tenke selv, til å stille spørsmål ved vedtatte sannheter, til å tenke kritisk. Denne utviklinga har, etter min mening, vært viktig i forhold til synet på religionen i vår tid, på flere måter.

Særdeles viktig for denne utviklinga har det vært at religionen, i form av rein forkynnelse, har blitt fjernet fra den norske skolen. Den langvarige og kraftige indoktrineringa av våre barn i kun «en måte å se og forstå verden på», var selvsagt til hinder for å få kunnskap om andre og alternative måter å se og forstå verden på. Religionens bruk av ordet «hellig», er også svært problematisk. Ved å si at en bok, et bygg eller et menneske er hellig, fritar man automatisk disse for kritiske kommentarer. Hellig er hellig, og dermed basta. Ingenting å diskutere. I det religiøse språket brukes også ord som «Vår Herre», «Vår Herre og mester», «Herrens ord er lov», ord som på mange måter signaliserer underkastelse og underdanighet. Hvem tør å motsi «Vår Herre»?

Dessuten: Merkverdigheter som jomfrufødsel, diverse «mirakler», eksistensen av himmel og helvete, oppstandelse fra de døde, hellige ånder og så videre er alle over 2000 år gamle fortellinger og forestillinger som «sliter» i møte med dagens kunnskapsnivå. Det er heldigvis mange hundre år siden jorda var flat.

Videre: Religionens ofte både fordømmende og dømmende iboenhet, kommer raskt på kollisjonskurs med dagens forståelse av for eksempel likestilling, synet på seksuell legning, hvordan folk velger å leve sine liv sammen. Ideen om det syndige mennesket, som vil havne i Helvete dersom de ikke tilslutter seg den «rette tro», er særdeles vanskelig for mange å kunne akseptere i vårt opplyste og frie samfunn.

De mange historiske eksemplene på religionens ulike måter å utøve maktmisbruk på, taler selvsagt også for at mange etter hvert har valgt å vende det religiøse livet ryggen. Avstanden mellom liv og lære blir rett og slett for stor.

Folk erfarer at troen på ekstreme/ortodokse religiøse ideer, fører til hat og vold, og til tap av viktige rettigheter som ytringsfrihet og mangfold. Ufattelig nok så lever disse ideene i beste velgående i flere av dagens samfunn, særlig i Midtøsten, men også her kan man jo håpe på at opplysning, kunnskap og evnen til kritisk refleksjon etter hvert vil få sin virkning. Blind, bokstavtro og ukritisk tilbedelse er ikke et gode, etter min mening. Tvert imot. Dessuten har vi vel nok empiri nå, til å fastslå at religion og politikk ikke hører sammen.

Alle de store verdensreligionene hevder at de, og de som de eneste, har monopol på sannheten med stor «S», (som jo i seg selv er et stort paradoks), mens folk flest forstår at det finnes «flere veier til Rom». At det i tillegg finnes flere «sannhetsretninger» innenfor hver enkelt religion, gjør ikke dette bildet akkurat lettere å forstå.

Jo da, det kan godt tenkes at dagens mennesker har blitt mere selvopptatte, men det er neppe den eneste grunnen til at troen på den «allmektige Gud» avtar i det norske samfunnet.