«Vi må ikke la oss styre av impulser og misforstått distriktspolitikk»

Når Stortinget har vedtatt å slå sammen Troms og Finnmark til ett fylke, så er det en situasjon vi må ta til etterretning også vi som gjerne hadde sett at man kunne fortsette med tre fylker i nord som kunne spille hverandre gode.

Vidkunn Haugli  Foto: Jan-Erik Bergstad

meninger

Det som nå er et hett tema i debatten, er hvor det politiske og administrative senter i det nye fylket skal ligge. Her tror jeg man gjør rett i å tenke seg om og ikke la seg styre av impulser og det som kan grense til misforstått distriktspolitikk.

Det må være et anliggende at vår fremtidige fylkesadministrasjon skal få tilgang på de best kvalifiserte arbeidstakere. Dette nordlige storfylke må kunne bygge en kapasitet som gjør at vi fullt ut hevder oss i forhold til resten av landet. Nøkkelen ligger i at det må være interessant for arbeidstakere og deres familier å etablere seg. Enten man liker det eller ikke, så er utdanningstilbud, kulturtilbud, kommunikasjonsmuligheter og arbeidsmuligheter i vid forstand nokså avgjørende for om man vil slå seg ned og bygge også egen framtid.

I denne settingen er Tromsø en selvfølge, og jeg behøver ikke å regne opp alle de institusjoner og tilbud som over tid er bygd opp i denne byen. Det vil være et fatalt feilgrep om man overser den betydning slike goder har for vellykket rekruttering av kvalifiserte fagfolk.

Nå vil det nye fylket Troms og Finnmark få et enormt areal å ivareta. Dette krever selvsagt en grad av desentralisering for nødvendig nærhet til oppgavene. Slik vil det være i kommuner og fylker uansett størrelse, men for et fylke som arealmessig er betydelig større enn flere land i Europa er dette særlig viktig.

Likevel – å se bort fra Tromsø som administrasjonshovedstad i det nye fylket vil være et formidabelt feilgrep. Et aspekt som heller ikke kan oversees, er at to tredjedeler av befolkningen i det nye fylket bor i og sør for Tromsø. Det bør også telle med når avgjørelse om administrativt senter skal tas.