Å ikke forby alt man selv ikke liker er et flott prinsipp. Det ligger noe inkluderende og raust i det, at man skal godta annerledeshet og evne å ta innover seg at andre tenker og handler slik man selv ikke ville gjort.
Men det fordrer en konsistent linje i tankesettet. Man kan ikke hevde at forbudskåthet mot andres liv og levnet er dumt og festbremsende, hvis man samtidig velger nettopp den linja straks det dukker opp noe en selv ikke liker.
Da snubler man i tilløpet og panna klasker i betongen. Og det er sjeldent pent å se på.
Som et uformelt avspark til helgens landsmøte i Fremskrittspartiet, har partiets innvandringspolitiske talsmann Jon Helgheim slått an tonen, ved å ta til orde for å forby bønnerop fra norske moskeer.
Som han selv sier: «Det er til stor sjenanse og irritasjon for naboer som blir berørt».
Personlig er jeg ikke spesielt glad i verken bønnerop eller andre ulyder. Her en slags greatest hits over lyder jeg selv, om jeg var keiser, ville sørget for at ikke forekom i nærheten av mine trommehinners rekkevidde.
Isbilen: Fenomenet Isbilen, for dette er virkelig et fenomen, er et av de mest bisarre vi har her i landet. Det finnes knapt ei bygd så fraflyttet, et sted så avsidesliggende, en vei så smal eller et marked for iskrem så skrint, at du er garantert å bli skjermet for denne skjødesløse og radbrekte avspillingen av «Norsk Dans nr. 2» av Edvard Grieg, eller «Norge Rundt-sangen», som den kalles av folk flest. Keiser Egon vil ha seg frabedt den slags støy og lurveleven. Dessuten er det alltid kaldt her. Kast isbilen på havet!
Korpsmusikk: Ja, jeg vet det er mange som har et nostalgisk forhold til korpsmusikk, men det gjelder ikke for undertegnede. Å våkne opp en 17. mai-morgen til lyden av atonale messingblåsere og skarptrommer som spiller Frederik Schiöldbergs «Gammel jegermarsj» som det står om liv, er noe jeg forbinder med alt annet enn verneverdig kultur.
Dessuten er det barnemishandling. Keiser Egon vil ha seg frabedt den slags piggtrådlyder og kulturell vanskjøtsel. Frels barna fra messingblåsernes klamme favn og gamle korpsdresser, la dem kle seg i vanlige klær og slipp dem fri!
Kirkeklokker. Lyden av kirkeklokker er ikke pent. Siden jeg nesten utelukkende går i kirker for å være i begravelser, minner lyden meg om død, sorg og fordervelse, og jeg klarer meg derfor godt uten. Det må da gå an å ta litt hensyn, og heller holde opp et skilt inne i kirkene der det står «Ding! Dong!» når slikt føles påkrevd.
Så kan vi andre få være i fred. Spesielt på søndager. Keiser Egon vil ha seg frabedt religiøst dingdong-bråk på offentlig sted. Plomber kirkeklokkene, lær prestene døvespråk og hold hviledagen og offentlig stillhet hellig!
Dårlig musikk. Jeg elsker god musikk, men dårlig musikk synes jeg er skikkelig stygt å høre på. Av den grunn hører jeg utelukkende på radiokanaler og podkaster uten musikk, for å være på den helt sikre siden.
Dette er derimot helt umulig å skjerme seg mot dette utysket når man beveger seg i det offentlige rom; enten du går på bar; går i en butikk; kjører taxi eller sitter på et legekontor.
Keiser Egon vil ha seg frabedt eksponering av uønsket dritmusikk og krever derfor at alle leverer meg spillelister til godkjenning før jeg skal bevege meg der de har tenkt å forpeste den salige stillheten.
Russebusser. Russen ruller og hooker og hva det nå heter alt det bråket de forpester verden med i mai. De blåser i fløyter, tuter med horn og hoier og roper og synger usynkront fæle sanger med fæle tekster jeg ikke synes noe om. Pakker du dem sammen i en buss tiltar bare faenskapet og elendigheten er komplett.
Keiser Egon vil herved forby den slags symbolsk forsøpling av akademisk utdannelse, og krever derfor at russen fratas både fløyter og busser, og at de som synger på offentlig sted blir sendt øyeblikkelig til nærmeste sykehus for umiddelbar fjerning av stemmebånd.
Måker. Eller måser, som vi sier i nord. Fra april til juni er det umulig å sove om natten, hvis man bor i kystnære områder. Disse uforskammede fuglene bygger reir og hyler og skriker og bærer seg mens de utøver unevnelige, usømmelige, obskøne og promiskuøse handlinger på de mest upassende steder. Ikke er eggene deres spesielt gode å spise heller. Og når de blir sure, driter de i hodene på oss.
Keiser Egon ønsker med dette å utrydde alle måser, og heller erstatte dem med koselige fugler som ender og ørn. Så kan vi heller hjelpe måsene i deres egne nærområder. Denne snikmåsifiseringen av det offentlige rom er uansett en vederstyggelighet.
Vannscootere og snøscootere. Er man på fjellet eller på stranda, blir det stadig vanskeligere å gjøre det uforstyrret, da disse bensindrevne beltedyrene bråker og forurenser norsk friluft som egentlig er for alle. Selv kysttorsken svømmer utaskjærs og på fjellet rømmer både skiturister og hjortedyr til langt under tregrensa for å finne av avkrok med etterlengtet stillhet.
Nå hevder de som bedriver denne motoriserte galskapen at de oppsøker rekreasjon, såkalt «rekreasjonskjøring», men dette tror jeg skyldes en språkforvirring, der ordet de egentlig leter etter er «ereksjonskjøring». Keiser Egon befaler herved alle erigerte misbrukere av kjøretøyene om å levere dem inn til kondemnering på nærmest egnede sted.
Og slik kunne jeg fortsatt. Hylende spedbarn på kafé. Syngende fotballsupportere. Konsertgjengere som tror de er på kor-allsangøving. Gatemusikanter bevæpnet med trekkspill. Journalister på julebord. Lista er uendelig. Med undertegnede som keiser hadde det jaggu blitt tyst.
Men det er ikke sånn vi driver på her. Derfor er det også helt tullete av Jon Helgheim å ønske et forbud mot bønnerop fra moskeer.
Nå er det, så vidt meg bekjent, heller ingen muslimske menigheter som bedriver offentlig sjenerende bønnerop i Norge. Og hvis noen gjør det, er det et problem så langt ned på rangstigen av uønsket støy at det må kunne løses slik vi gjør med mye annet, nemlig med dialog og generell oppfordring til hensynstagende adferd.
Slik man gjør det i demokratiske land, der keisere og andre varianter av eneherskere er avskaffet for hundrevis av år siden.
Konfrontert med at et slik forbud vil være et brudd på menneskerettighetene svarer Helgheim at han overhodet ikke bryr seg.
En stortingsrepresentant som ikke bryr seg om grunnleggende menneskerettigheter, eller vestlige verdier, om du vil. Da kan vi virkelig snakke om politiske ulyder og tut og kjør man normalt forbinder med land vi ikke ønsker å sammenligne oss med. Ja, det burde pinadø vært forbudt.