Sideblikk:

«Røre rundt i dødt vann»

meninger

Av og til kan det være grunn til å stoppe opp, myse litt i været, tenke litt utover standard tankevirksomhet – og prøve å skjønne hva som skjer rundt oss. Som oftest blir det som å røre rundt i dødt vann, men av og til glimter de små grå til, og kommer med tanker som kan gi litt fremdrift.

Bjørn Andreassen, spaltist 

 

Se for deg de forhandlinger som var for å få til de beste løsninger for sammenslåingen mellom Troms og Finnmark. Her ble det forhandlet – og en form for enighet oppsto mellom politikere i Troms og Finnmark. Og det ble underskrevet en avtale. Dog meget skjør. Ap og flere med, avviste den svake enighet, og tvang fram en folkeavstemning. I mai skal Finmarksværinger gi sin stemme om de vil bli et felles fylke med oss i Troms. Nei-svaret er egentlig gitt, men skitt au.

LES SIDEBLIKK: Politikere, ledere og politikere som er ledere

Det koster noen millioner å avholde avstemmingen, men det kan synes som ”opprøret” kan være verdt det. For deres uvilje mot sammenslåingen har allerede gitt resultater. For regjeringen blåser i vanlige demokratiske retningslinjer, og sier at Finnmark skal ha 17 og Troms 19 mandater i arbeidsgruppen som skal jobbe videre med sammenslåingen. Og når Jens Ingvald Olsen fra Tromsø – utflyttet finnmarksværing, synes å satse på en pensjonstilværelse i Finnmark, og heier på Finnmarks holdninger, så er det i realiteten uavgjort. 18–18.

LES TILSVAR FRA JENS INGVALD OLSEN: «Kortslutning fra Bjørn Andreassen»

Dernest er det vel slik at Vadsø skal være hovedsete for det nye fylkets administrasjon, men ingen i fylkesadministrasjonene skal visstnok sies opp. Verken i Tromsø eller Vadsø. Penger har vi da nok av i Norge. Mangler vi litt, så øker vi skatten, eller noen avgifter en smule–og vips så er utgiftsøkningen dekket inn. Og etter en kort irritasjonsstund, så har du og jeg vendt oss til de nye skatter og avgifter.

Vinner i stol-leken synes dermed så langt å være Finnmark. Et fylke med cirka 75.000 innbyggere. Troms har cirka 165.000. Det får vel både deg og meg til å stusse? Hva er det Finnmark har å slå i bordet med i forhandlinger som vi ikke har – utover en generell stahet? Svaret er egentlig ganske så tydelig. Bedre politikere. Og ser du og jeg oss rundt så er det faktisk så. Det svakt befolkede fylket lengst nord, har to statsråder. Justis-Wara og Forsvars-Bakke Jensen kommer begge fra Finnmark. Vi i Troms har ikke politikere som når opp i den ligaen. Vi synes også til stadighet å tape viktige strategiske kamper om det meste som det forhandles om. Og hvem er det som fører den kampen for oss? Politikere og halvpolitikere – byråkratene.

LES SIDEBLIKK: «Metoo, distriktssendinger og Donald Trump»

Høyres ærlige og klarttalende lokale politiker Rolleiv Lind, som også er formann i kontrollkomiteen, slår fast at Tromsøbadet kostnadssprekk kommer av to viktige årsaker. Dårlig grunnarbeid av politikere, byråkrater og dyrekjøpt konsulenthjelp, samt mangelfull kvalitet og kompetanse på dem som fra kommunalt hold er satt til å lede byggingen av Tromsøbadet. Klare ord fra en voksen politiker.

Tromsøbadet føyer seg dermed inn i rekken av offentlige skrekkhistorier om betydelige sprekk i vedtatt kostnad. Trøsten får være at det heldigvis er et godt stykke til vi når Stortinget og sprekken på 1,5 milliarder–eller stupetårnet i Hamar som skulle koste ”noen få hundretusenlapper”, men endte opp på cirka 30 millioner.

Men den merkeligste tolkningen av badelandets kostnadssprekk kommer når du og JEG leser svaret fra administrasjonen i kommunen – og Ap-sjef Jarle Heitmann. Der synes det å skinne gjennom at pytt, pytt noe overforbruk av offentlige kroner må du og jeg tåle, for det viktigste må da være at kommunens utvalgte har lært av prosjektet, slik at neste gang kommunen får en lignende oppgave, ja, da skal alt gå så mye, mye bedre. Vi får bare håpe at den dyrekjøpte kompetansehevingen–og badehetta du og jeg har betalt i søkk og kav for–ikke da har forsvunnet over til en annen arbeidsgiver.

Voksenopplæring skjer som oftest ved utdanning – og til en viss grad i jobbsammenheng. Men da helst ikke til en kostnad på noen hundre millioner blanke skattekroner.

Analogt kan du og jeg se på badelandets kostnadssprekk, som om TIL har hjemmekamp og får straffespark. Lagledelsen har valgt ut straffetaker, som selvsikkert rusler fram–og peiser ballen himmelhøyt over mål. Snur seg til et måpende hjemmepublikum–bukker for tilliten og oppmerksomheten, men er rimelig fornøyd med egen innsats.

Noenlunde slik kan vi tolke situasjonen rundt manglende kompetanse i ledelsen i oppføringen av badelandet. Her har noen på administrasjonslaget fått ansvaret for å få badelandet bygget ut fra et vedtatt budsjett. ”Spillet” settes i gang, men sprekker så det hyler i alle kriker og kroker–og når det avdekkes, og «straffe» blir konsekvensen, så er straffetakeren rimelig fornøyd med egen innsats. Selv om målet til de grader er bommet på. For det er da lært mye av bommen.

En av lagets støttespillere, Jens Ingvald Olsen, synes ikke bommen er så grov. De fleste andre ser at ballen går skyhøyt–300 millioner, over målet, men motgangens evige forsvarer Jens Ingvald, mener å ha regnet seg fram til at ballen nesten traff mål, bommen er på «bare» drøye 150 millioner kroner. Med et årlig straffegebyr på knappe 10 millioner. Det utgjør sånn cirka årlig lønn til ett 15–20 talls i hjemmetjenesten.

Det kan virke som om vi har minst to ulike arter av penger i Norge. De privat opptjente, som brukes med stor omhug og pinlig nøyaktighet, ja, på grensen til gjerrighet, til å betale private driftsutgifter og investeringer/prosjekter. Og på den annen side offentlige penger. De synes å ha et livsløp mer lik lønna til fulle sjømenn. Den gangen sjømenn var sjømenn, og titt og ofte var på besøk i de glade strøk der pengene, ølinntak–og glidelåsen i buksa, ikke på noen måte hadde kilt seg fast. Og der tidsoverskridelser, og bom i egen kompetanse kunne gi uventede konsekvenser.

Pengenes tilhørighet til en sparekonto, var ikke dypt forankret. De var egentlig som offentlige penger. Til å brukes. Kjapt. Men også da, ble pengene brukt til en blanding av fornøyelse – og en noe spesiell form for voksenopplæring. Men betalt av egen lomme. Dog av en noe annen art enn kommunens badeland. Selv om begge kan sies å ha en viss fuktighet over opplevelsene. I alle fall når Tromsøbadet er ferdigstilt.

Ap i Tromsø – og sikkert også i resten av landet, er i fritt fall. Knappe 17 prosent oppslutning i Tromsø, men fortsatt synes det som om Ap-mannskapet sitter rolig i båten, og velger å gå ned med mann og mus. Både nasjonalt og lokalt. Noe merkelig tamt og passivt fra et parti som over flere tiår har vært det politiske lederpartiet i Norge. Men så er det vel også slikt, at nå gror det opp færre og færre skikkelig karismatiske, troverdige, fengende og velgergode politikere.

Politikere som har erfaring og respekt med seg inn i politikkens voksenverden er mangelvare. Dog primært på lokalt nivå. Og det er faktisk forståelig. Hvem i herrens navn av personer med pondus, popularitet og tung yrkeserfaring går frivillig inn i politikken? Tar på seg en jobb der alt som gjøres blir vurdert av ørten forståsegpåere. Og ikke minst. Forståsegpåerne som vurderer alt i ettertid. Og da er vi alle verdensmestere, samt at fasitsvaret er rimelig lett å finne. Men for en politiker er det ikke slikt. Svar på all verdens ulike fagspørsmål blir avkrevd på direkten. Av ei nådeløs media.

Er så Ap sin oppslutningskatastrofe i Tromsø uventet? Ikke i det hele tatt vil mange si. Ap synes å være – i likhet med de fleste andre partier, ledet av en gjeng rimelig anonyme personer. Men som dog alltid prøver å gjøre sitt beste. De fleste av dagens politikere har kanskje en noe svak karisma, yrkeserfaring og pondus? Litt stygt sagt. Jeg innrømmer det. Men tunge CV-er fra yrkeslivet er ikke lett å finne. Se på ordfører Røymo. Ei meget hyggelig, flink og veltalende dame. Flink på small-talk og relasjonsbygging. Veldig lett å like, men kanskje ikke like god til å prioritere de handlinger og hendelser som gir oppslutning–og bifall fra deg og meg.

Det kan virke som om hennes prioriterte arbeidsoppgaver, i alle fall de som synes i media, er linket mot de enkle oppgaver.

Kanskje Ap – og Røymo, hadde tjent på at de hadde prioritert å være et parti med synlighet i å være opptatt av å skape og synliggjøre utvikling i Tromsøs næringsportefølje? Få fart på tiltak som gjør slik at vi Tromsøværinger, føler at vi tilhører en vinnerby. En by full av kreativitet, resultater, stolthet og mangfold.

Lett å si, men kanskje vanskelig å gjennomføre? Eller hurr?