FRA SIDELINJA:

«Ingen spionerer på hverandre der i huset, men spiller i stedet balalaika langt inn i de små timer»

SPION: Frode Berg var, ifølge seg selv, på oppdrag for den norske etterretningstjenesten da han ble arrestert i Moskva i desember. Foto: AP Photo/Pavel Golovkin 

meninger

Ingen bar paroler i 1. mai-toget til støtte for Arne Treholt, da han på åttitallet ble arrestert av den norske rettsstaten for spionasje til fordel for Sovjetunionen?

Etter dette falt mye sammen. Noen finnmarkinger var litt for russervennlige under den kalde krigen og ble plassert inn i fengslene våre. Rett etter krigen hadde enkelte nok misforstått dette med nasjonene. De trodde at siden vi var allierte under krigen, var det ikke så nøye hvem man snakket med etterpå.

Så kom internettet og tok knekken på resten av moroa. Glansen forsvant og hele spionasjegreia ble så digital og dritkjedelig som et gammelt dataspill. Pacman på svart-hvit skjerm.

Men nå er vi plutselig tilbake der det hele begynte. Spionasje er blitt litt «hot» igjen. Som det var på femti- og sekstitallet, mens folk enda ble satt i fengsel halve livet for å ha slengt rundt seg med løst prat i barer. De samme «nasjonale hemmelighetene» en nå om dagen finner grundig gjort rede for på internettet.

I Barents-sekretariatet, som ligger rett ved russegrensa i Kirkenes, er det fortsatt idyllen som rår. Der heter det fremdeles folk til folk-samarbeid, ikke militær etterretning eller annen styggedom som vi bare kjenner fra rettssaler rundt om. Fra dette sekretariatet reiser man dagstøtt gjennom huller i det gamle jernteppet og pleier omgang med våre likesinnede russere på andre siden av Grense-Jakobselv. Ingen spionerer på hverandre der i huset, men spiller i stedet balalaika langt inn i de små timer.

SPALTIST: Herman Kristoffersen FOTO: Knut Jenssen  Foto: Knut Jenssen

Showet er i dag betalt av oss her hjemme gjennom årlige bevilgninger over UDs budsjett, tror jeg. Blir kanskje litt mer krevende å finne penger til dette i fremtiden?

For nå har vi altså fått vår egen agent å heie på. Vi tar vare på familien hans og bærer plakater rundt i gatene som ønsker alt godt til den lille grå bestefaren bak sprinklene der øst. Han ligner Ludvig i Flåklypa, med de engstelige og troskyldige øynene sine. Ikke som i tidligere tider, da agentene hette James og bare drakk Dry Martini. Eller de hette George Smiley og var så vanlige at de nærmest var usynlig for det menneskelige øyet, men full av kompliserte konspirasjonsteorier.

Men altså Frode Berg nå, da. Kanskje er han akkurat som han ser ut. Bare en liten grensekommissær som ville ha noe mer ut av livet, men som nå er pisseredd for å råtne bort i et russisk fengsel.

Etter å ha trasket frem og tilbake på grensen mellom de to landene i en årrekke, tenkte vel statspensjonisten vår at det måtte være noe mer her i livet enn å visne bort i Varangerbotn. For det var vel ingen som presset og tvang ham til å gjøre tjeneste for militær etterretning? Ble han kanskje reimet fast i torturbenken i kjelleren til militær etterretning og utsatt for vanntortur ala Guantánamo, før han motvillig lot seg overtale til å reise østover med noen tusen euro til en eller annen russisk sladrehank?

Det som fortsatt krever litt hjernegymnastikk for å forstå, er hvorfor Arne Treholt i 1984 var en fæl spion, mens Frode i dag bare er en snill bestefar som har rotet seg inn i storpolitikken? Kommer det an på hvilket land man blir avslørt i? Eller hvilken presse man bekjenner seg til?

Hvis Arne Treholt hadde blitt tatt i Russland, ville vi da elsket Arne, og ment at riksadvokaten bare var en sleip jævel vi godt kunne klart oss uten?

Er det samme sak med Vladimir Putin? I dag er han uten tvil Russlands mest utskjelte mann i vesten. En skruppelløs diktator og en voldsmann som slenger folk han ikke liker i fengsel for ingenting. Spekulasjoner om at han og kompisene hans har tappet Russland for rubler og er gode for milliarder av dollar i sveitsiske banker (hvor det enda er kontanter å oppdrive).

Og det stopper ikke der. Han har også nå tatt over det amerikanske presidentvalget. Det var, etter sigende, Putin som fikk «horekunden» Donald Trump valgt nærmest mot amerikanernes vilje. Mannen å følge med på for tiden er altså han, som ifølge våre presseorganer, bare lager kvalm og uro i verden mens Jens Stoltenberg og hans NATO-kamerater bare vil oss godt.

Men i Russland er det motsatt. Der er han utrolig populær og ligger jamt på cirka 80 prosent oppslutning i meningsmålinger. Han tar seg faktisk også tid til å sitte en hel dag i fjernsynet av og til for å forklare folket sitt hva han driver på med, mens vestlige ledere sitter på golfbanen sin og sender frekke twittermeldinger til oss.

Årsaken til populariteten er nok at mange har fått det bedre i Russland under denne fæle fyren, og på landsbygda i Russland er det bare én mann som teller. Det er tsarens arvtaker og far i det russiske hus: Vladimir Putin.

Alle vet at vi kunne ønsket oss et annet slags valgsystem i Russland. Det er selvsagt ikke et demokrati slik vi forstår det. Alle får ikke stille til valg der. Opposisjonspolitikeren Navalnyj prøver til stadighet å bli akseptert, men får tommelen ned av valgkommisjonen hver gang.

I dag herjer en nyvalgt Putin enda rundt i verdenspolitikken. Lederne i våre vestlige demokratier ligger søvnløse og lurer på hva denne diktatoren gjør neste gang han plasserer sitt Russland midt i nyhetsstrømmen.

Her hjemme får vi i stedet nøye oss med trekløveret Erna, Siv og Trine. Og sukkeravgiften.

Ikke noe spøk, det heller?