Hvordan vant Babcock anbudet om flytjenester på nesten 3 milliarder kroner?
Hadde virkelig ektefellen til forsvarsministeren samtaler med bestevenninna si om dette i god tid før avgjørelsen?
Avtalte de hvilket nivå en skulle ligge på for å vinne dette anbudet?
Hvorfor er alle de involverte på rødlista for inhabilitet for tiden?
Hvem er igjen for å ta avgjørelser? Ingen?
Akkurat nå er det at en skal slappe litt av, om en ikke vil bli en del av et hylekor en ikke vil delta i. Med røtter bakover til PCI-saken, og UNN-overlegenes kamp mot helseforetakets styre ved den anledning, skal en trå litt varsomt når en omtaler Marianne Telles roller her.
Gammelt hat går mest ut over den som slenger dritt rundt seg. Dette er ingen kampanje for å bli kvitt en av de beste lederne i nordnorsk næringsliv.
At det virvles opp en del støv og komplikasjoner i kjølvannet av en vanskelig sak som dette er ikke mer enn naturlig. Det har å gjøre med at å sitte sentralt i næringslivet med press på seg for å konkurrere om oppdrag, samtidig som en har en forvaltningsmessig rolle i offentlige styrer, er ytterst komplisert. Marianne gjør det. Hun er en av få kvinner som deltar i skarp konkurranse om rekrutteringsoppdrag i landsdelen vår. En vi kan være stolt av.
En kan godt spekulere i om det ligger vond vilje bak de avgjørelsene hun har bak seg den senere tiden. Det er lovlig. Men det er det ingenting som tyder på akkurat nå. Spørsmål om habilitet vil alltid dukke opp i slike sammenhenger. Ekte habilitet kommer, som kjent, fra magen, og den det gjelder vet det umiddelbart.
Da er det mye enklere å være kommentator eller presse. Der er risikoen liten for å trå feil, siden det nesten alltid kommer en ny avis i morgen. Da er de verre med flyvere.
De får en sjelden tak i lenger, fordi de ikke er «fit for flight» noen av dem for tiden. De tålte ikke denne uroen og la seg rett ned i frustrasjon eller hva det nå var. Kan de fly i dårlig vær når de tåler så lite hurlumhei?
Nå snakker mange om virksomhetsoverdragelse. Politikere fra SP og AP osv. har alle klamret seg til dette håpløse sporet. Det vil si at alle berørte stillinger i denne businessen er fredet. Lønn og lengden på matpauser mv. er regulert inne i dette begrepet. Årsaken til at store deler av det politiske Norge vil ha dette, er at tjenesten skal være så viktig at konkurransen nesten ikke gjelder lenger.
Da ruller milliardene ut fra statskassa. Først skal en altså kjøpe ut Babcock fra det anbudet de faktisk har vunnet for noen milliarder. Det betyr nemlig alt av investeringer de har gjort for dette, pluss antatt overskudd de neste 11 årene som dette skal vare.
En unngår derfor ikke å slå overskridelsene til det nye postmottaket til Stortinget ned i støvlene. Badelandet i Tromsø blir smågutt her med sin halve milliard i badepenger.
Når dette er gjort, skal en altså lyse anbudet ut på nytt. Denne gang med såkalt virksomhetsoverdragelse. Det gjør at noen, for eksempel Konkurransetilsynet, kommer til å se nærmere på dette. Hva er det man skal konkurrere om da? Prisen på flybensin? Nesten alle kostnader er i dette tilfelle faktisk dekket inn i forutsetningene.
Da er det liten vits i konkurransen og Flygerforbundet har vunnet en klar knock out-seier. Alt vil bli ved det gamle og Babcock kommer sannsynligvis ikke engang til å levere en pris. Ikke til å undre seg over at dette også er det gamle luftambulanse-selskapets fortrukne løsning.
Så hva bør en foreta seg nå?
Først må en rydde i dette tornekrattet av habilitet, slik at mistankene forsvinner. Så får en håpe at det er noen igjen i dette panelet som kan ta en avgjørelse om veien videre.
Deretter må en la reglene i arbeidslivet gjelde. I mellomtiden må en settestatsråd ta seg av forsvarets innsats for å frakte folk rundt omkring. Forsvarsministeren er nemlig gift med en ansatt i Babcock.
Dette er heller ingen lønnskamp for flyvere, det bare ser slik ut. Derfor har de ikke streikerett, men kan bare sykemelde seg kollektivt om de er sjuke nok til å gjøre inntrykk på primærlegen sin. Sykemelding blir av mange sett på som den nye aksjonsformen imellom arbeidsgivere og de ansatte, når streikeretten ikke er der lenger.
Om de ikke vil jobbe for Babcock, får de finne seg et annet fly å ta spakene i.
Det er nemlig bare sludder at en må ha jobbet i Luftambulanse for å fly i dårlig vær. Hva med Mexicogolfen, tyfonenes hjemland? Nord-Norge er ikke med i TV-serien om verdens verste vær.
Hvis Babcock ikke greier å ansette flyvere, kan de kaste kortene når de vil og heller betale for tort og svie til foretaket for å ha kastet bort tiden deres.
Lærdom skal svi. En skal kjenne at en har lært noe. Dette har vært, og er, en nyttig opplevelse for mange som skal være med å forme det nye Nord-Norge i tiden som kommer. Det vil være fullt opp av kompliserte utfordringer.
Statssekretær Ellen Bergli sa engang at her nord bor det nesten bare søskenbarn. Det sier litt om hvilke habilitetsutfordringer vi står ovenfor.