Kommentaren

Den fordømte finnmarkingen

Brudd i forhandlinger. Vedtak om nekt. Folkeavstemning. Det mangler kun sivil ulydighet før finnmarkingene har prøvd absolutt alle knep i boka for å unngå sammenslåing med Troms.
meninger

Stemmene i folkeavstemninga er talt opp, og 87 prosent i Finnmark har sagt nei til sammenslåing.

Om årsaken til den brennende motstanden i landets nordligste fylke bunner i knallhard vilje, identitetskamp og autoritetsforakt, eller politisk opportunisme, posisjonering i nominasjonskamp og et ønske om å svekke regjeringa er ikke helt enkelt å si. For befolkninga er nok motivasjonen utelukkende det førstnevnte, mens for politikeren i fylket er det trolig en salig blanding.

LES OGSÅ: Her er resultatet av folkeavstemmingen i Finnmark

Én ting er sikkert. En som ikke har spilt kortene sine riktig er fylkesrådsleder i Troms, Willy Ørnebakk (Ap). I sin lydige omfavnelse av regionreformen har han gjort seg til persona non grata i Finnmark, eller Øst-Troms som regionen nå spøkefullt omtales av onde tunger. Ørnebakk har i sin iver om å ene det nordnorske riket klart å ende opp med svarteper.

For finnmarkingene kommer til å kreve et offer når partiene skal gjennom en nominasjonsprosess i vinter. Ettersom de ikke har noen måte å ta rotta på Monica Mæland (H), kommer Finnmark Arbeiderparti til å ta til takke med mannen som i forhandlinger tvang Finnmark i kne. Ydmykelsen vil være altfor stor ved å la Ørnebakk fortsatt trone på topp over sitt nye rike etter lokalvalget, som en fylkeskommunal imperialist. Det er prisen å betale for å gjennomføre den uønskede sammenslåinga – at han må ofre sin egen politiske karriere.

Folkeavstemninga kommer ikke til å få noen politisk konsekvens, noe som også slår beina under hele intensjonen bak en folkeavstemning. For hva er poenget med en folkeavstemning, der et massivt flertall lander på én konklusjon, mens utfallet uansett blir det motsatte?

Men i motsetning til hva jeg tidligere hardnakket har ment, har det kanskje vært et nødvendig klimaks for motstanden i Finnmark. Det nytter ikke å skape et opprør om det ikke kulminerer i en utblåsning. En gedigen langfinger i retning Tromsø, hvor finnmarkingene har opplevd «Tromsø-arroganse» hos både politikere og i begge byens aviser. Det hadde vært en uverdig avslutning på et storslått nordnorsk opprør, om finnmarkspolitikerne la seg på rygg og lot seg overkjøre av regjeringa og Troms uten en siste kamp. Det har de nå unngått gjennom ei avstemning.

Hvis finnmarkingene klarer å bruke en brøkdel av engasjementet som har blitt skapt i denne saken til å mobilisere og rekruttere folk til lokalpolitikk, organisasjoner eller samfunnsliv, vil de tørke gulvet med de anonyme, grå dressene som utgjør fylkespolitikerne i Troms. Hvis det er noen som har noe å frykte i den nye regionen, er det Troms. Finnmarkspolitikerne har rett og slett vært flinkere i denne saken. De snakker høyere, tydeligere og tar mer plass.

En av utfordringene den nye regionen må håndtere, er den uryddige måten administrasjon og politikere har blitt sauset sammen i Finnmark. Politikerne skal kun kjenne én person i administrasjonen: rådmannen. I Finnmark har ikke skillet vært så tydelig som det burde være, og spindoktorer i administrasjonen har skrevet leserinnlegg på vegne av politikere av ulike farger.

Finnmarks nei-dronning, og tidligere Ap-kronprinsesse, Helga Pedersen, har i månedsvis gjentatt at beslutningen om tvangssammenslåing er udemokratisk, og at Finnmark legges ned som demokratisk arena. Beslutningen om sammenslåing er ikke mindre demokratisk enn noen annen beslutning fattet av Stortinget. Om det er noe som er udemokratisk, er det å tviholde på fylkeskommunen som forvaltningsnivå. Det er en demokratisk arena folk ikke har noe forhold til. Folk flest vet ikke hvem fylkespolitikerne er, og heller ikke hvilke oppgaver fylket forvalter. Ikke at man kan klandre dem. Her må pressen ta vår del av skylden – vi følger ikke sløsingen av offentlige midler i fylkeskommunal sektor i nærheten av så mye som vi burde.

Det mest fornuftige ville vært å legge ned hele fylkeskommunen, for å effektivisere og redusere det esende, offentlige byråkratiet. Det har i årevis vært en kampsak for både Frp og Høyre. Nå skal istedenfor ingen sies opp i fylkeskommunen, og fylkene skal få flere oppgaver og dermed flere ansatte. Det spørs derfor om ikke hele regionreformen på sikt kommer til å bli et enormt politisk nederlag for Erna Solberg og Siv Jensen.

Om ikke Høyre og Frp plutselig får en politisk åpenbaring vil det – forhåpentligvis – bare være et spørsmål om tid før politikerne tar til vett og legger ned hele fylkeskommunen. De siste skal bli de første, og ingenting kommer da til å hete «Troms og Finnmark».

Da kommer Finnmark igjen til å ruve stolt, øverst på kartet.