Det begynner allerede på 1. mai. Da sørger Arbeiderpartiet, sammen med fagforeningen til Handel og Kontor, for at alle som skal ha mat må innom storkioskene – som ble dimensjonert av Sylvi Brustad – for å skaffe seg noe å tygge på.
Hundre kvadratmeter er fortsatt det hellige tallet. Ikke 90, ikke 110, men 100. Hvor er det kommet fra? I bibelen finnes det ikke. Ikke i hovedavtalen mellom partene i arbeidslivet, og ikke i noe partis prinsipprogram. Likevel er det der som et eget salmevers om helligdagsfreden.
Nå for tiden hamres det og snekres i tusen ombygninger i dagligvarehandelen landet rundt. De store handelssentrene skaffer seg en liten del på akkurat disse hundre kvadratmeterne for å drive virksomheten sin også om søndagene – og i de bevegelige helligdagene vi har så mange av her i landet. Det er nå i ferd med å bli en hærskare av butikker på denne størrelsen. Ingen butikkjeder kan nemlig koste på seg å la konkurrentene drive om søndagene, mens de selv bare står og ser på de stengte dørene sine.
Nasjonen vil i fremtiden få to sett dagligvarebutikker. En for vanlig handel og en annen for søndagshandel.
Hundremetersbutikkene ligger også snart inne i kjempebutikken, og kan forsynes av den når de slipper opp for et eller annet. Det kan også bli flere butikker på hundre kvadratmeter i et kjøpesenter for å dekke hele utvalget. En for kjøtt og en for fisk, og ytterligere en for resten av vareutvalget. Folk trenger sikkert toalettpapir, vaskepulver og Q-tips også.
At dette kommer til å koste noe er klart. Gjett hvem regninga skal sendes til?
Jada, vi kunne ha handlet for lenge siden. Ingen må handle om søndagen eller på andre pinsedag. Hadde dette vært under krigen, skulle vi alltids greid oss, selv om tyskerne eller noen andre hadde stengt butikkene våre.
Det er nemlig vi her ute som er noen skikkelige slabbedasker, som aldri greier å organisere oss slik at folk som jobber i butikkene kan ha fri om søndagene. Det tilstår vi gjerne, og det er grunn til å tro at det var dette som gjorde at vi svarte så tullete på denne meningsmålinga om saken. Den som fagforeninga og KrF alltid viser til når de vil at diskusjonen om søndagsåpne butikker skal stoppe. Vi innrømmer ikke engang at vi er så sløve at vi likevel stiller oss i kø foran storkioskene om søndagene med bilene våre og spyr ut global oppvarming.
Det høres så lett ut å planlegge bedre. Likevel gjør vi ikke det.
Hvorfor ikke? Er det fordi det har oppstått en slags symbiose hvor den enkelte av oss har smeltet sammen med butikken? At vi er blitt en del av selve kjøpesenteret, en del av handelsnæringen? Når den stenger blir vi satt helt ut, som om vi mangler en arm eller en fot?
Hvem er det ellers som slipper å jobbe om søndagene fordi vi har denne regelen? Det bare å se på hvem som jobber i butikkene nå om dagene. Mestedelen av dette er skoleelever og studenter. De trenger jobb for å finansiere studiene sine, og har ingenting imot å jobbe litt ekstra. Tvert imot. De trenger sårt disse pengene for å holde hjulene i gang.
Egentlig er det liten tvil om at ikke alt dette er krampetrekninger. Butikkene kommer til å holde åpent i fremtidens samfunn. Norge kommer ikke til å være det eneste landet ved siden av Nord-Korea og et par andre land som stenger ned alt om søndagene.
Sylvia Brustad kommer heller ikke til å bli en internasjonal trendsetter med sine 100 kvadratmeter, men mye god underholdning kan komme ut av dette fremover.
Regjeringen har nemlig ikke oppdaget hva de kan bruke dette til ennå, eller har de det? Om de skal ha vedtatt ett eller annet budsjett og trenger KrF sine stemmer for å få det til, er det hele veldig enkelt. Da er det bare først å true med søndagsåpne butikker, og så droppe det for å få Knut Arild Hareide med på laget. Det kommer til å virke hver gang. Arbeiderpartiet kommer bare til å stå tafatte og se på. De kommer til å innkassere denne snuoperasjonen som nok en stor seier for fagbevegelsen og folkeflertallet.
Et lite smutthull finnes. Det er om en definerer byen eller stedet sitt som et reiselivssted. Turister som besøker oss skal nemlig ikke bli straffet for våre egne dårlige handlevaner, og dermed stå til rette for våre synder. Da kan en i teorien åpne alle sluser for handel. Da er det den norske rettferdighetssansen som slår inn.
Det er også da vi oppdager at de søndagsstengte butikkene ikke egentlig er et tiltak for å være greie med dem som jobber der. Det er heller en straff for oss som er så elendige til å planlegge livene våre.
Ses ved storkiosken til helga.