Sjefredaktøren gir meg en ordre, og jeg nekter alltid på ordrer. Jeg liker ikke å motta, enn si følge, ordrer. Så jeg argumenterer, opplagt ganske elendig, men jeg argumenterer likevel. At det vil bli navlebeskuende, at min interesse og lidenskap for et engelsk fotballag er uinteressant for alle andre enn for dem som har en sammenfallende interesse.
Sjefen ler bare hånlig, og duperer meg med utsagn jeg selv nylig kom med. Jeg fortalte om kompisen min som jobber i NRK, og som holder med samme lag. Han var så glad streiken var over, at de hadde fått gjennomslag for nesten alle kravene. Da jeg spurte hva han hadde foretrukket – om han fikk en pistol mot tinningen, og måtte velge – av null gjennomslag og tvungen lønnsnemnd, hvis dette garanterte Liverpool-seier i finalen på lørdag, svarte han lavmælt og motvillig «Det siste».
I et motspørsmål utfordret han meg på hva jeg selv ville ofret av gleder i livet i bytte mot det samme, nektet jeg å svare. Jeg ville ikke at han, eller de som leser dette, skal skjønne for et elendig menneske jeg faktisk er når det kommer til slikt.
Sjefen sier at nettopp dette forklarer sakens allmenne interesse. At kampen har over en halv milliard seere. At masse folk hater og elsker Liverpool. Han har et poeng. Jeg gir meg, litt sånn som en fireåring som blir overtalt til å synge en sang han vet han kan skikkelig godt.
Det er muligens vanskelig å skjønne dette for uinnvidde. Og jeg ber ikke om verken forståelse, respekt eller noe annet. Det var heller ingen bragd å bli Liverpool-supporter, da undertegnende ble det på siste halvdel av 70-tallet. Laget vant alt, hadde de tøffeste managerne, de kuleste spillerne og det beste publikummet.
Cirka 40 år senere har dette engasjementet dessverre/heldigvis (alt etter hvem man spør) ikke avtatt. Ja, internasjonal fotball er blitt gjennomkommersialisert, men det driter jeg i. Det antar jeg fans av The Beatles også gjorde. Populærmusikkens kommersielle slagside står sjelden i veien for musikalsk lidenskap. Det samme er det med fotball. For jeg elsker klubben min.
Elsker, ja.
Min, ja.
Vi, vårt, min.
Fellesskapet.
Det er hamrende naivt, og muligens bare en innbilt kollektivisme. Men jeg føler det slik, og da er det slik. Så får alle de andre bare le så høyt og hånlig de vil. Jeg reiser ikke til Kiev for å se finalen i år. Stedatteren min skal konfirmeres dagen etter. Valget var innlysende. Kanskje man begynner å bli voksen og fornuftig? Jeg håper det.
Men jeg reiste til finalen i Athen i 2007. Det er noe av det aller verste jeg har vært med på. Jeg dro til FA-cupfinalen i Cardiff i 2006. Det er noe av det artigste jeg har vært med på. Men finalen i 2005, og turen dit, forklarer muligens denne galskapen bedre enn noe.
For jeg dro til Istanbul i 2005. Ikke hadde jeg råd. Ikke hadde jeg tid. Ikke hadde jeg kampbillett. Ikke var det flybilletter å oppdrive. Det var et fullstendig hodeløst og irrasjonelt prosjekt. Men vi bestemte oss for å dra likevel, min helrøde venn i ånden, Joachim, og jeg.
Planene ble lagt fra en mobil, på ferie i Madrid med den daværende samboeren min, hver gang jeg var på toalettet. Joachim var på ferie med sin samboer. Vi drev og tekstet til hverandre i skjul. Jeg turte selvsagt ikke å si det til henne, men jeg var uforholdsmessig mye på do. Klaget på diverse mat; at jeg var nødt til å drite hele tiden.
Det var på et tidspunkt aktuelt å ta fly til Thessaloniki i Hellas, og en flere hundre mils togtur til Istanbul. Men vi fikk tak i noen flybilletter til et chartret fly tre dager før. Kampbillettene, som selvsagt ble kjøpt på svartebørs, fikk vi overlevert under noen trær ved et torg i Istanbul noen timer før kampstart.
For vi måtte dra. Og da mener jeg måtte. Forrige gang Liverpool var i den gjeveste finalen i Europa var jeg 13 år. Forrige gang de vant var jeg 12 år. I 2005 var jeg 33 år. Ergo slo det meg at jeg muligens ville være dau neste gang klubben befant seg i så godt selskap. Så jeg dro. Alternativet, altså ikke å dra, ble aldri vurdert seriøst.
Hele opplegget kostet en formue. Der nede ble vi dessuten rundlurt av streetsmarte og kjipe tyrkere over en høy og lav fotballsko. De solgte oss lunkent og alkoholsvakt tulleøl til skyhøye priser. I det ene øyeblikket kostet de fire millioner lira per stykk. Ti minutter senere kostet de ti millioner per stykk. Jeg har aldri opplevd hurtigere inflasjon.
Vi tok en pirattaxi til stadion, til forhåndsavtalt pris, av noen joviale og hyggelige tyrkere som snakket veldig bra engelsk. Da vi var kommet halvveis til stadion, som ligger midt i en ørken, kjørte de bilen ut til side, vi fikk besøk av en ny bil med mange flere tyrkere i, og nå skulle de ha dobbelt så mye penger som vi hadde blitt enige om.
Plutselig kunne de nesten ikke engelsk. Men de var jævla truende og aggressive. Dette hadde de gjort før. Jeg har aldri følt meg mer forkommet eller mer som en dustete turist. Begge deler var høyst reelle følelser.
Noen ganske fulle scousere i bilen vår ville slåss. Joachim og jeg ville se kamp, og betalte derfor det urimelige mellomlegget. Vi syntes ikke prisen var så himla gæren, sett i et større perspektiv, sammenlignet med ikke å rekke frem til kampen, for ikke å si ende opp som kebabkjøtt på Taksim Square i Istanbul. Og de slapp oss av midt i en ørken, og bare pekte mot den retningen stadion visstnok skulle ligge.
Det var helt sykt. Tørste, svette, slitne, småfulle og retningsløse. Vi måtte gå i en time før vi kom fram. Fremme ved stadion sto hundrevis av tyrkere og solgte lunkent svartebørsøl til titusenvis av Liverpool-supportere. Jeg husker ikke hvor mange millioner per stykk de kostet, men prisen hadde definitivt ikke sunket. Jeg hadde betalt det de hadde forlangt uansett. Det svake og lunka englepisset er noe av det mest vidunderlige jeg har smakt.
Inne på stadion solgte de verken vått eller tørt. Det eneste jeg hadde av eksterne remedier å dytte inn i kroppen var tre tjuepakninger sigaretter, og til pause lå vi under 3–0 mot de helvetes ekle, Berlusconi-eide italienerne. Dette er min absolutte mentale bunnotering i livet; i hvert fall føltes det slik.
Resten av historien kjenner de fleste. Etter 6 minutter av andreomgang sto det 3–3. Ekstraomganger. Straffekonk. Da denne var over rant tårene i strie strømmer nedover kinnene, og jeg lå underst i en mølje av svette, engelske ølmager. Joachim dro meg ut. Vi gråt. Av pur, sinnssyk glede.
Da vi gikk ut av stadion var jeg så fysisk utmattet at jeg fikk krampe i høyre baklegg, akkurat slik Jamie Carragher hadde fått en halvtime i forveien, men han hadde bare spilt en fotballkamp. Jeg, derimot, hadde stått oppreist i timevis og strirøkt med begge hendene.
Jeg erindrer at jeg ligger på rygg i mørket utenfor stadion mens Joachim tøyer meg ut, ler hånlig og sier at vi må skynde oss for å rekke en buss, for han har faen ikke tenkt å bli kjørt ut i ørkenen til en milliard lira og bli overlatt til øgler, slanger og Milan-supportere og det som verre er.
På vei til flyplassen krasjet bussen vår. Sjåføren hoppet ut og havnet i håndgemeng med han vi hadde kjørt i ræva på, og som nå hadde bussfrontruta vår i tusen knas over bilen sin. Etter en time kom en ny buss. Det var så vidt vi rakk flyet.
Vi var de eneste Liverpool-supportene på flyplassen, da flyet vårt gikk fra den ene flyplassen som var forbeholdt kun Milan-fans. «Three nill, and you fucked it up!», var det noen av de mest obsternasige av oss som sang. At vi ikke ble drept er et under.
På flyet sto en full bodøværing og skråla og sang nonstop i mikrofonen til flyvertinnene. Han var helt enormt enerverende. Det var umulig å sove. Alle var helt utladet og tomme. Ingen orket å synge. Han ble bedt om å sette seg. Forsiktig klapping fra hele flyet. Alle ville sove. Jeg sov ikke. Var helt elektrisk i hele kroppen og hodet.
Da jeg kom til Oslo på morgenen, hadde jeg ikke sovet på to dager. Jeg rakk ikke flyet mitt tilbake til Tromsø og måtte booke et nytt – og latterlig dyrt – som først gikk sent på kvelden. Det pissregna og det var ikke et hotellrom å oppdrive, fordi det var et hesteshow i Oslo Spektrum. Jeg er svært allergisk mot hester. Jeg hater hester.
Joachim og jeg sto utenfor Oslo S, helt tomme og utslitte. Jeg tente en sigarett. Jeg kikket på ham. Så ga jeg ham en klem, og med hes og ødelagt stemme utbrøt jeg lavmælt: «Det eneste som er kjipt nå er at jeg aldri kommer til å bli gladere». Jeg mente det av hele mitt hjerte. Jeg mener det fortsatt.
Skjønner dere? Nettopp. Takk. God kamp på lørdag, og husk: YNWA!
