På begynnelsen av 1960-tallet ble musikkpaviljongen flyttet fra Tromsø sentrum til Hella. Etter at den hadde tilbrakt cirka 30 værharde år der ute, uten bruk og uten vedlikehold, ble bygget totalskadd i en storm i 1990.
Noen ildsjeler satte seg da i sving for å få paviljongen restaurert og gjenoppbygget i byen, og i 1991 kunne fuglen Fønix igjen stige opp «av asken», på sin gamle plass i Rådhusparken. (For øvrig etter en lang og heftig diskusjon om plasseringa). Daværende ordfører Erlend Rian var for øvrig (dessverre) blant dem som ikke så poenget med en slik flytting.
Nå, snart 30 år senere, står igjen musikkpaviljongen til forfall, og jeg lurer på: Hva er det med denne byen som ikke klarer å ta seg av sine kulturminner, uten at ildsjeler gang på gang må gå i bresjen, når noe på dette området skal bli gjort?
Musikkpaviljongen er en av Tromsøs vakreste og mest verdifulle kulturminner. Den ble oppført i 1891, og fra åpningen dette året, og til langt utpå 1950-tallet, ble paviljongen flittig benyttet til ulik konsertvirksomhet, som oftest gratis for byens befolkning.
I Nordlys i 2005 skrev journalist Helen Sundval følgende om bygget: «Paviljongen i Tromsø er utført i tre, i datidas populære sveitserstil, men også med et visst orientalsk tilsnitt. Den har et åttekantet grunnplan, grupper av slanke kolonater bærer det karakteristiske taket, med tungedekorert baldakin, kuppel og lanterne. (…). Musikkpaviljongen i Tromsø er blant de få i landet som er bevart fra 1800-tallets paviljongperiode, og den eldste i Nord-Norge.»
Paviljongen kom som byggesett fra en av de store husfabrikantene i Trøndelag, og ferdig oppsatt kostet den kroner 1.200. Arkitekt var Thams & Co.
Det som nå gjelder er at vi restaurerer bygget nok en gang, før det igjen råtner på rot og faller sammen.
Jeg håper, og forventer derfor at den, eller de, som per dags dato sitter med ansvaret for bygget, snarest mulig går i gang med et høyst nødvendig restaureringsarbeid.