Dette er inntrykket man sitter igjen med etter å ha lest tradisjonelle og sosiale medier etter første uke med VM-fotball.

Da Lise Klaveness i forkant av VM ble lansert som ekspertkommentator for NRK, var det til stående applaus og gratulasjoner fra hele Fotball-Norge. Sosiale medier rant nesten over av lykkønsker, digitale klapp på skuldrene og massive mengder fynd og klem.

Jeg var også en av disse. Ikke for at jeg er et spesielt bra menneske, men fordi dette var et selvsagt skritt i riktig retning. Noe annet ville dessuten vært snålt. At vi ikke har hatt kvinnelige ekspertkommentatorer i herrefotball tidligere er i grunnen det eneste problemet her. At det skulle ta så lang tid før fornuften tok tak.

Men nå har den gjort det, og det er bra. Måtte det bli flere som kommer etter henne snart.

Kjønn er selvsagt en irrelevant faktor når fotball skal kommenteres, og Klaveness har selv spilt fotball på toppnivå, i mange klubber og på landslaget. At hun besitter teoretisk og erfaringsbasert kompetanse til å kommentere fotball er det ingen grunn til å betvile. Som advokat og dommerfullmektig, og med masse medieerfaring, er det heller ikke uventet at hun kan snakke for seg. Nylig ble hun sågar ansatt som sjef for elitefotball i Norges Fotballforbund (NFF).

Gubbeveldet i norsk og internasjonal fotball har lenge vært parodisk patriarkalsk, og nærmest virket katolsk konservativ i hvordan verv har blitt styrt mellom menn, gitt av andre menn, gjerne eldre menn. En kvinne inn der er derfor en ønsket utvikling ingen oppegående er motstander av.

Så kommer idiotene. Det kommer alltid noen idioter. Og disse lirer av seg i sosiale medier.

En fyr skrev på Twitter at Lise skulle komme seg tilbake på kjøkkenet. En annen ønsket en knapp man kunne trykke på for å fjerne stemmen til Klaveness. En tredje skrev at ørene hans blør av å høre på henne. En fjerde skrev at hun skulle holde kjeft. Sistnevnte er sitert i flere tradisjonelle medier på ytterligere fire tweets som alle rakker ned på Klaveness.

Felles for alle disse er at de har anonyme kontoer med tullenavn («06Gang Dr Dinho», «Lord Wuzzzy», «OhhFreed» og «Punch») med henholdsvis 15, 336, 26 og 4 følgere i det sosiale mediet, et snitt på under hundre følgere hver, altså. Han ynkelige typen med 4 følgere er for øvrig den de tradisjonelle mediene har sitert hyppigst som eksempel på hvor forferdelig Lise Klaveness behandles i sosiale medier.

«Trist at fotballpublikum bekrefter fordommer på denne barnslige måten», skrev Dagbladets Marie Simonsen på Twitter. Som om dette er et generelt, allmenngyldig og stort problem.

Jeg har derimot ikke sett en eneste kjent, offentlig eller profilert person, eller noen som på ett eller annet vis representerer norsk fotball eller journaliststanden, som har sagt noe som er i nærheten av trakasserende i retning Klaveness. Takk og lov. Likevel har norske aviser, av årsaker jeg ikke forstår, forsøkt å få dette til å se ut som en omfattende, nærmest organisert, hetskampanje, heksejakt og kjønnsfascistisk bevegelse.

Aftenposten, Stavanger Aftenblad, NRK og TV2 har alle laget saker på dette, hvor skitten og fæl denne grufulle hetsen av Klaveness er. Dagsavisen skrev sågar en leder, med tittelen «Lise og fotballen», etterfulgt av «Alle kvinner som har gått foran, har fått dritt». På Facebook ble samme leder solgt inn med følgende linjer «Lise Klavenes stålsatte seg. Det trengte hun, akkurat som samfunnet trenger sånne som henne, pionérene. Lise Klaveness – en moderne heltinne»

Man skulle tro noen hadde spikret henne opp på en vegg. Deretter har støtteerklæringene strømmet på; både fra vanlige dødelige til profilerte stortingspolitikere, statssekretærer, forfattere, sportsjournalister, musikere og andre med tilgang til sosiale medier, og med hundretusener venner og følgere.

Selv Davy Wathne, den siste tiden kanskje ikke aller mest kjent for å støtte opp om kvinnelige kolleger i sportsjournalistikken, tråkker også støttende til: «Velformulert, innsiktsfull og ultrakompetent! Klart @Lisekla provoserer, forvirrer og skaper reaksjoner med sin bergenske selvtillit og sin bunnsolide fagkunnskap! Stå på, jenter! Fremtiden er deres - også i sportsjournalistikken!», skrev han engasjert til sine 175 000 følgere.

Ytringer i kommentarfelt og sosiale medier kan virkelig være deprimerende i sin styggeste, minst gjennomtenkte og mest impulsive form. Det skjer innen nyheter fra alle slags undergrupper. Kultur, politikk, helse, sport og alt annet. Hetsen enkelte blir utsatt for er tidvis drøy og langt over alle grenser for hva som bør tolereres.

Kvinner er dessuten særlig utsatt, da formen i hetsen de mottar ofte har både underliggende og direkte trakassering med seksuelle statements. Noen mottar sågar trusler, og disse bør selvsagt tas på fullt alvor og anmeldes. Vi trenger folk som kan ytre seg, og det er vanskelig nok fra før å rekruttere unge – og i særdeleshet unge kvinner – til stillinger hvor ytringer er en sentral del av jobben.

Å være fotballkommentator og ekspertkommentator etterfølges dessverre, enten man liker det eller ikke, av mye kritikk og skittkasting. Akkurat som det dommere, trenere og spillere på banen opplever. Men de aller fleste oppfører seg likevel ganske bra.

«Stormen» mot Klaveness synes derfor konstruert til noe mye større enn den virkelig er, ironisk nok av de tradisjonelle mediene. Det er nemlig disse sakene som mest av alt gjør ekspertkommentatorens kjønn til noe vesentlig.

Kritikk som går på kjønn er selvsagt totalt hjernedød, men kritikk som går på måten det kommenteres på, på kunnskap og på formidling er derimot noe man må tåle når en stikker hodet fram og inn i det vepsebolet et fotball-VM er.

Lise Klaveness selv har bare løftet skuldrene, ristet på hodet og respondert klokt og avslappet til det hele. «Hvis jeg så velger å komme meg tilbake til kjøkkenet, kan jeg da sove lenger?», skrev hun ironisk på Twitter, etterfulgt av emneknaggen #kanikkelagemat

Den meldingen alene trumfer alle de følelsesladde og redaksjonelle sakene mediene på melodramatisk vis har forsøkt å fyre oppunder med.

Hva noen feige, anonyme, stakkarslige sulliker skriver til sin lille fanskare på et par hundre tilhørere fortjener derimot ikke å bli tatt på alvor. Ikke minst fordi det da kaster skygger over de som virkelig blir hetset og jaktet på.