Styres Tromsø etter en overordnet plan, eller gjøres det styringsgrep «på halvspretten»?

Ett eksempel: Tromsø kommunestyre gikk i februar inn for å bruke 85 millioner til park på Prostneset. Parken skal, i henhold til beskrivelsene, blant annet få nytt gressamfi, nye sitteplasser, punktfontene og plantebed. Målet er at området skal bli et attraktivt oppholdssted for byens befolkning og besøkende. Slik vil man også få flere folk til sentrum. Hvor lenge har parken vært planlagt?

Tanken bak kommunestyrets vedtak var antakelig såpass enkel: «Dette blir fint! Så koselig! Vi har penger nok!». Men Tromsø kommune kan også vise fram en annen virkelighet: I løpet av de siste årene har det vært en omfattende boligbygging på søndre del av Tromsøya. Med politikernes fulle velsignelse, går jeg ut fra. Dette har i sin tur skapt et stort press på skolene i området. Det skulle ikke komme som en overraskelse på noen.

Sommerlyst skole var for liten før den ble tatt i bruk. Prøving og feiling skulle ikke være nødvendig. Hvilke sier data sitter kommunen på om boliger og infrastruktur? Hva trenger byen mest – park eller skoler?

Ikke bare Sør-Tromsøya har fått mange nye boliger. Det har også foregått massiv bygging av boliger i Workinn-området (Stalloveien, Workinntoppen og Norrøna Boligpark). Trafikkøkningen har de siste åre vært formidabel. Dette burde ikke være ukjent for kommunen.

Som med boligbygging og skolebygg: Hvilke data sitter kommunen med? Så godt som all anleggstrafikk har foregått via Langnesbakken. Tunge trailere lastet med svære bygningskonstruksjoner har sperret veien jevnt og trutt. Store mengder materialer, stein, jord og grus har blitt fraktet opp og ned bakken.

I tillegg kommer normal trafikk til alt av bebyggelse fra Workinnmarka skole og sørover til Langnesbakken (Hulderveien, Stalloveien, Draugen, Nøkken, Workinntoppen og Hochlingveien). Langnesbakken er også eneste trafikkåre for Norrønafeltet, og Alveveien. Etter full utbygging vil anslagsvis 3000 boligenheter ha Langnesbakken som eneste mulige adkomstvei. Tallet er meget omtrentlig – det kan godt være for lavt.

I tillegg til «interntrafikk», kommer selvsagt omfattende gjennomgangstrafikk mellom bysida og bebyggelsen på toppen av Tromsøya (blokkene i Brinkveien, for eksempel) og Langnes/Kvaløya. Midt oppe i denne situasjonen skjer det noe ganske oppsiktsvekkende:

På vårparten ble et større kontorkompleks lenger nede i bakken revet, for å bli erstattet med et nytt (Consto). Med ytterligere påfyll av anleggstrafikk. I forbindelse med dette prosjektet, er Langnesbakken i skrivende stund innsnevret til to knappe bilbredder. Veiskuldrene er «borte». Fortau finnes ikke.

Syklende og gående, med og uten barnevogn, må altså slåss med biltrafikken om plassen på de to innsnevrede kjørebanene.

Med trafikk som beskrevet ovenfor, hvordan er situasjonen for «myke trafikanter» per i dag på denne veistrekningen? Livsfarlig, selvfølgelig!

Beboere i området kan fortelle at kommunen har jobbet i 40 år med å få etablert fortau i området. Planlegging av en park til 85 millioner går tydeligvis noe raskere enn 400 meter fortau i nedre del av Langnesbakken. De – og vi – som er tilflyttet, venter fortsatt på fortau.

Hvordan kan kommunen tillate at tre store samtidige utbygginger bruker sterkt trafikkert offentlig vei med kun én kjørebane i hver retning, som anleggsvei? Hva er tenkt i forkant med hensyn til infrastruktur? Er situasjonen i samsvar med «planen»?

iTromsø kunne 12. juni vise til en pressemelding, illustrert med Consto-sjefenes brede smil, der de stolt kan melde at prosjektet på Workinntoppen alene vil bestå av 480 leiligheter. Her mangler det ikke på verken planleggingskapasitet eller gjennomføringskraft. Flere boligblokker i ermet? For Guds skyld: «Kjerreveien» opp bakken er nok overbelastet som den er.

Kjære politikere og byråkrater: Kommunen har primæroppgaver som ikke kan vente. 40 år til 400 meter fortau langs en livsfarlig vei, er for lang tid! Og vi venter fortsatt. Skoler og sikre veier er to av oppgavene som må prioriteres. For pengene finnes i overflod, tydeligvis.

Sentrumspark til 85 millioner og sterkt fordyret badeland til nærmere én milliard må komme lenger ned på lista. At vi – i glede over å kunne senke vårt legeme i vann – vil finne begrenset tilgjengelighet også der, vil knapt være til trøst.