Helt siden de første nordmenn utvandret på 1800-tallet har vi hatt et sterkt kjærlighetsforhold til Amerika og alt som kommer derfra. Vi elsker amerikansk film og amerikansk musikk. Vi elsker McDonalds og Coca Cola. Vi elsker (nesten) alle presidentene. Og vi er selvsagt på verdenstoppen når det gjelder bruk av teknologi fra amerikanske gigantselskap.

I vår kjærlighetsrus har vi full tillit til at Google aldri vil misbruke de intime opplysningene vi legger igjen. Vi har også tillit til at våre venner i Facebook og Instagram alltid vil behandle våre private opplysninger med full fortrolighet. Og vi har ingen betenkeligheter med å krysse av – selv uten å lese kontrakten – når Apple på IOS-oppdateringen spør om de kan bruke opplysningene om oss til mer eller mindre hva de vil, om så selge dem til tredjepart.

Nå vil sikkert noen si at den betingelsesløse kjærligheten til teknologigiganter er uavhengig av nasjonalitet. Kanskje har de litt rett i det. Samtidig tviler jeg på om vi på samme måte ville kastet oss i armene på kinesiske, russiske eller afrikanske selskap. Nei, trolig er det kjærligheten til Amerika som har banet vei både for amerikanske IT-selskap og noen asiatiske som har lagt seg i kjølvannet.

I forrige uke opplevde vi den samme kjærligheten da Apple Pay kom til landet. Og for ordens skyld, i tillegg til å være banksjef er jeg selv en del av Apple-menigheten. Faktisk er mitt hjem fullstendig Applifisert. Vi har iPhone, iPad, Apple TV, Apple Watch, MacBook og MacAir. Ja, det er nesten så en kan mistenke at Mack-ølet i kjøleskapet er kjøpt i ren villfarelse. Apple Pay traff meg derfor rett i hjertet.

Samtidig var produktet denne gang så nært mitt profesjonelle liv at kjærligheten ble med forbehold. For som Dagens Næringsliv betimelig spør på kommentatorplass 26. juni; er det greit at Apple gjerder inn sin egen betalingsløsning ved å nekte andre tilgang til chipen? Er det greit at Norge, som har verdens beste og billigste betalingsinfrastruktur, skal overlates til de internasjonale kredittkortenes regimer? Og er det greit at vi overlater også betalingsdataene våre til de amerikanske gigantene?

La meg skynde meg å understreke at norske banksjefer aldri bør innta en rolle der vi snakker på vegne av det norske folk. Ei heller på vegne av våre kunder. Den største makten ligger hos kundene, og slik skal det være. Men det er interessant å se at også konkurransemyndighetene nå reiser de samme spørsmålene. De reagerer nemlig sjelden uten grunn.

Som gode nordmenn skal vi selvsagt fortsatt elske Amerika. Det å sitte på en Harley med flagrende hår – for de av oss som har tilstrekkelig med hår igjen – skal fortsatt kunne være en drøm. Og vi skal synge med når the Boss vræler ut om «Born in the USA». Samtidig skal vi, som ved all kjærlighet, være oppmerksom på at den kan gjøre blind.