Mens fotball-VM sveiper over skjermene i hele verden, er selve idretten på vei ned i sin egen grav. Det vi ser på TV hver eneste dag nå er en dødsdans, hvis siste piruetter utspiller seg prime time, hver eneste kveld. For hver spilte VM-kamp nærmer vi oss avgrunnen.

Fotballen dør ikke fordi de beste og mest kjente klubber og stjerner tjener for mye penger. Kommersialiseringen av fotballen bekymrer meg lite. Rike klubber har kjøpt spillere fra mindre rike klubber i årtier. De best betalte forfattere, filmstjerner, regissører, musikere osv. gjør det samme, uten at dette i seg selv er synonymt med et kunstnerisk forfall.

For selve fotballen har blitt bedre. Teknikken utvikles stadig, ballen går fortere, målene er minst like spektakulære. De beste managerne er taktisk klokere. Produktet på tribunene er også kraftig forbedret. Det er sikrere, man har bedre utsyn og komforten er jevnt over forbedret.

Dårlig oppførsel og utenomsportslig søppel er heller ikke et gjennomgående problem. Når Luis Suárez flere ganger blir fersket i å bite motstanderne sine i armen, blir det selvsagt slått hardt ned på, og han gis berettiget karantene og bøter. Da Eric Cantona hoppet inn i tribunene og delte ut karatespark mot en supporter, ble han utestengt og bøtelagt.

Zidane ble utvist og dømt til samfunnstjeneste da han skallet ned Materazzi i VM-finalen i 2006. Rasisme er jevnt over uakseptabelt og slås ned på. Kanskje ikke hardt nok, men vi er noenlunde på rett vei. Managere og spillere som tas for kampfiksing, korrupsjon og annet juks blir sanksjonert mot, om enn ikke like hardt som de burde.

Selv ikke FIFA har klart å drepe fotballen, selv om de har påført den livstruende slag gjennom massiv korrupsjon, og ved å tildele Qatar neste VM. Likevel er interessen rundt det pågående VM-et enorm. Også i frie demokratier. Dessuten er fotball så mye mer enn det som skjer i én måned hvert fjerde år.

Fotballen dør heller ikke for at spillere viser følelser. Når Salah går gråtende av banen i en Champions League-finale er det oppriktige tårer, fordi han er genuint lei seg for å miste sesongens høydepunkt. Penger har han nok av, men lysten til å vinne og levere er der likevel, og den er neppe noe mindre enn den var for Bryan Robson, Kenny Dalglish, Pele, Maradona eller Zico.

Fotballen dør ikke fordi den mangler det som irriterende ofte blir omtalt som «vinnerskaller». At ekte følelser vises, enten man taper, vinner, jubler eller gråter representerer ikke forfall, men håp. Fordi det er dette vi elsker med sporten. Hvis man legger til grunn at publikum skal være engasjerte og vise følelser og engasjement, skal vi prise oss lykkelige for hver genuine tåre som felles på fotballbanen.

Fotballen dør ei av regelendringer. At keeper ikke har lov å ta ballen med hendene på tilbakespill var en klok regelendring. Samme at den sprayen kom, for å markere rett avstand mellom ball og mur på dødball. Jeg tror ikke engang VAR (videodømming) klarer å drepe fotballen, selv om jeg er motstander av den.

Ønsker all teknologi velkommen i situasjoner der det er en absolutt sannhet (om ballen er inne eller ute), men synes det er noe oppstykkende, jålete herk der det kan diskuteres. Og det er primært i slike situasjoner vi har sett det brukt med hell, og masse uhell, i årets VM.

Denne teknologien kan likevel være det som til slutt berger fotballen, og snakker jeg ikke om en kamp avgjøres av gale eller manglende dommeravgjørelser. Det har skjedd i over hundre år, parallelt med at fotballen har vokst seg større.

For det som tar livet av fotballen, det som forpester fotballen, det som river denne vakreste av alle idretter opp med rota og sleper den ned i septikens avgrunn, er all denne teatralske filminga. For det blir bare verre og verre, samtidig som den blir bedre og bedre dokumentert.

Voksne menn som utøver idrett sett på av millioner og milliarder seere, som ved hver fysisk berøring legger seg ned og ruller overdrevent i imaginær smerte, med ansiktsuttrykk som om de var skutt på med maskingevær. Om de i det hele tatt blir berørt.

Det er dette som er i ferd med å drepe fotballen. Barn verden over begynner ikke å karatesparke supportere eller bite, skalle ned eller kveste motstanderne sine, bare for at de har sett det på TV. For der har de sett at dette ikke aksepteres. Du blir utvist og utestengt. Du får bøter. Du blir forhatt.

Men når de ser utallige situasjoner, der denne totalt uakseptable filminga ikke blir slått hardt ned på, kommer de til å ta etter og gjenta det samme selv, og så vil driten bare fortsette å renne nedover i divisjonene, nedover i aldersklassene og nedover ørene og inn i øynene på stadig flere publikummere.

Én sak er at bevisst filming gjøres for å skaffe seg en straffe eller et frispark. Det er ille nok. Men de gjør det også for å hale ut tid, og – ikke minst – for å påføre motstanderen kort. Det er tusen ganger verre enn bevisst hands og fellinger.

Det eneste man kan gjøre for å stoppe dette pinglete, feige, latterlige, stupide, pjaltete, usle, nedrige, forvorpne og voksende søppelberget i fotballen, er å sanksjonere knallhardt mot det. Hvis ikke vil fotballen kveles av seg selv. Når man ser videorepriser av spillere som bevisst og kynisk later som de får vondt, må de få flere kampers karantene og bøtelegges.

De må henges ut til spott og spe, og så bør de bli tjoret og reimet fast til en stol, med spiler i øynene, og tvunget til å se på mennesker som virkelig lider, med ekte smerter, som har ordentlig vondt i både kropp og sjel.

Jeg har sett dette hver dag i hele VM nå, og det har piplet inn globalt, slik alle fenomener brer om seg når det ikke tas på alvor og settes en stopper for. Før var det sånn at dette var noe man mente kun tilhørte lag sør i Europa og i Sør-Amerika. Men slik er det ikke lenger. Det er i ferd med å bli like ille her.

Det skjer i TIL, i RBK, i Vålerenga, i Brann, i Bodø/Glimt (særlig der), i Liverpool, i Manchester United (ekstra mye der), i Real Madrid og Barcelona. Og, please, ikke kall utøverne av dette ynkelige tøvet for kjerringer eller frøkner, for spillerne i damefotballen er betydelig tøffere. De driver knapt med det samme.

Denne holdningsepidemien må tas tak i tvert. Og nå har vi teknologien til det, så la oss bruke den til noe som virkelig betyr noe. Dette råtne kjøttet må skjæres av og kastes, før alt det friske vevet bederves og fotballen dør på sotteseng.

For du må ikke dø, fotball. Ikke nå. Jeg elsker deg så altfor, altfor mye.

In the name of Steve McMahon, Joe Jordan, Graeme Souness, Julian Dicks, Terry Butcher, Duncan Ferguson, Tommy Smith, Billy Bremner, Sokrates, Preben Elkjær, Sigurd Rushfeldt og Tore Nilsen.