Et ventet budskap om død har nådd oss som enda er blant oss. Denne gang er det Jan Henry Tungeland Olsen det gjelder. Han var fiskeriministeren vår i den regjeringen som Gro Harlem Brundtland ledet under forhandlingene om en eventuell tilknytning til EF på forrige århundres nittitall.

I den forbindelse ble han kjent for sin steile holdning til fiskekvoter gitt til fartøyer fra Sentral-Europa i det som da hette EF. Eller det europeiske fellesskap som senere ble den europeiske unionen.

I lang tid før dette var Jan Henry en politisk stjerne på Arbeiderpartiets himmel. Han seilte rundt i fiskeri- og fylkespolitikken som om han alltid hadde vært der. Som fylkesordfører ble han altså lagt merke til av selveste Gro Harlem Brundtland og ble tatt inn som statsråd i kabinettet hennes da forhandlingene skulle ta til.

Noen måtte da representere de vitale fiskeriinteressene i forhandlingene med Brussel. «No Fish Olsen», som han ble kalt, ble et begrep i denne prosessen, fordi lite var heller ikke den gangen viktigere for den norske befolkningen enn en bærekraftig næring langs vår lange kyst. Fisken er vårt felles gode som på mange måter definerer den norske nasjonen i verdenssammenheng. Han satt derfor med mange gode kort på hånden mens forhandlingene pågikk.

Jan Henry fikk sterk motstand fra sine egne i denne tiden. Han endte opp med å anbefale resultatet av forhandlingene, til stor irritasjon fra sine kontakter i fiskerinæringen. Fiskerne var med rette nervøse for fiskerettighetene og store deler av den nordnorske befolkningen ville gå en annen vei enn han selv ville gå. Resultatet var et knusende nederlag i folkeavstemningen, etter at sterke stemmer fra nord hadde filleristet hele avtalen med fellesskapet.

Mange vil nok si at avtalen var for dårlig også med dagens briller på, men det reduserer ikke Jan Henrys innsats for landsdelen sin. Vi er ikke alltid enige her nord, og var det noen som visste det godt, så var det nok Jan Henry selv. Noen måtte likevel ta denne byrden å være talsmann for vår felles tarv og bringe perspektivet om fiskeriene inn der de hørte hjemme. Jan Henry gjorde det, og det skal vi takke ham for.

Det var modig for en kystens politiker å stille seg til disposisjon for en rikspolitikk som aldri har utmerket seg i særlig grad ved å bry seg om hva den kystnære mann og kvinne holder på med i fiskerinæringen. Jan Henry kjente den imidlertid godt, og var kanskje den første til å vise hvilke fantastiske muligheter den hadde.

Hans forutsigelser av hvordan den ville utvikle seg i fremtiden, ble ledd av i vide kretser mens han satt i denne posisjonen som minister. I dag er vi likevel langt forbi de målene han satte, og mange har nok satt kaffen i halsen når en ser hvilken verdiskapning for nasjonen som kommer derfra i dag.

Jan Henry ble tidlig syk. Han fikk diagnosen Alzheimers sykdom på en tid da få snakket om den. Så tidlig i livet er det heldigvis svært få som får denne lidelsen. Undertegnede var en av de få som oppdaget at noe var i ferd med å skje med ham på et tidspunkt. Hukommelsen hans sviktet, og han kom tidlig i kontakt med helsevesenet for å få utredet dette.

Nybrottsarbeid var ikke noe som var fremmed for Jan Henry og kona hans, Laila.

Den boka som nok gjorde størst inntrykk det året den kom, var den som fortalte om dette slik de opplevde det. Slik fletter Jan Henrys historie seg inn i den gode tradisjonen om at vi også snakker om det som gjør vondt. Slik har mange også fått lære om hvordan Alzheimers sykdom har påvirket deres egne. For sykdommen er ikke ny, den har tatt mange liv og skapt problemer for utrolig mange opp gjennom årene.

I tidligere tider ble mennesker som led av den gjemt bort og holdt utenfor samfunnet. Jan Henry og kona hans var i stedet åpne om det og satte ord på mye av det mange ikke hadde snakket om.

Vi som er igjen husker Jan Henry også som den livlige gutten han var en gang. Kameratgjengen hans kalte ham Chaplin. Det var ikke bare for at han kunne være en slagferdig og morsom type. Det hadde visst noe også med ganglaget å gjøre, har jeg hørt. Chaplin er borte nå, men ikke historien om han, den vil komme til å leve i lange tider ennå.

Så nå er et ekte samfunnsmenneske gått bort. En kar som akslet mange av de mest krevende oppgavene et samfunn har å by på. Det skal sies om Jan Henry at han aldri hadde bare seg selv i tankene. Han var vår mann tvers igjennom. Om folket ikke sluttet opp om alt han sto for i EF-kampen er en annen sak. Men som Henrik Ibsen sa det i det berømte skuespillet sitt: Den er sterkest som står alene.

Jan Henry var sjelden alene, men han står der likevel. Chaplin.