Det dør barn hver dag, som følge fattigdom, sult, kriminalitet og dysfunksjonelle samfunn. Barn som ikke får legehjelpen de trenger, barn som blir forlatt, barn som blir misbrukt og barn som vokser opp under forhold som er hinsides alt av lovverk og menneskerettigheter.

Man trenger dessverre ikke mange minutter med realitetsorientering via internett før misantropien i oss får mer tilførsel av næring. Tilgangen er konstant.

Krig, menneskehandel, flyktningkonvoier, naturkatastrofer. Jeg prøver ofte å tenke mer over hvor heldig jeg er, men glemmer det like ofte. Livet går videre, og mine små problemer i mitt eget lille liv tar over sendinga og kringkaster selvopptatte signaler til hjernen min.

Må få bunnsmurt båten, kjøpe inn vin og øl til helga. Annekset på hytta skal beises. Skulle ønske jeg hadde penger til en ny grill. Takk og lov at vinduene hjemme er vasket. Og at Brasil er slått ut av VM. Men Liverpool må få ny keeper. Og jeg må begynne å bevege meg mer igjen, få mer trim. Det er over to år siden jeg var hos tannlege sist. Må bestille ny time.

Sånn tror jeg de fleste av oss har det. Vi har for det meste nok med oss selv. Jeg klarer rett og slett ikke ta alt innover meg, ikke hele tiden. Dette er nok forårsaket av en genetisk programvare som i en slags videreført og forlenget del av selvoppholdelsesdriften sjalter og valter informasjonen for oss og automatisk tvinger hodet til å fokusere på egne gjøremål, plikter, bekymringer og gleder. Det gjør oss kanskje ikke til bedre mennesker, men likevel i bedre stand til å ta vare på oss selv og våre egne.

I det siste har store deler av verden, iallfall den delen som kringkaster nyheter, og som ofte gjenspeiler folk flest bedre enn folk flest ofte liker å tro, handlet mye om fotball-VM, parallelt med dekningen av en redningsaksjon til et thailandsk fotballag med unggutter som satt fast i ei grotte nesten fylt med vann.

Det har vært en absurd parallell. På den ene arenaen en haug med overbetalte og bortskjemte drittunger som tjener mer per uke enn det jeg noen gang vil tjene på et år, og som kjemper for eget lands ære og berømmelse i en turnering med masse korrupsjon og dritt hengende over seg. På den andre en gjeng med kids som kjempet for livet, med en massiv dugnadsinnsats fra hjelpearbeidere, frivillige og dykkere.

Dekningen av et fotball-VM er selvsagt. Det er verdens største kulturarrangement. Og det opptar de største delene av verden og engasjerer land i samtlige verdensdeler. Jeg har jublet, bannet, ergret meg og blitt rørt. Redningsaksjonen i Chiang Rai-provinsen i Thailand har også vært umulig ikke å la seg rive med av. Vi lar oss lett rive med når uskyldige mennesker havner i nød, og i særdeleshet barn og ungdom.

Mediedekningen har vært av ymse kvalitet. At den har vært massiv er ikke underlig, men jo mer det nærmet seg en faktisk redningsaksjon – og der man øynet håp om å få alle guttene og treneren deres ut i live – desto mer intens har den blitt. Proporsjonene har man absolutt kunnet diskutere, men interessen, helt fra Thailand og hjem til lille Norge, har selvsagt vært enorm.

Når man gjør en redningsaksjon der det står om liv, og der en i redningsmannskapet faktisk omkom, ser det ikke særlig bra ut når dekningen går fra tørr nyhetsformidling til mer å se ut som en realityserie. Da blir det fort grelt. Det toppet seg da avisen BA videreformidlet en TV2-journalist fra Knarvik, som gråtkvalt kunne fortelle leserne om hvilke grufulle arbeidsforhold han jobbet under.

«Det er hektisk varmt og grisete. Det er ganske utfordrende å trille rundt på en rullekoffert her […] Heldigvis får vi gratis mat og drikke. Strøm låner jeg av sidemannen. Det er det som redder oss pressefolk her».

Selvsagt mente han ikke å si at han hadde det fælt, sammenlignet med fotballaget inne i ei oversvømt hule med sviktende oksygennivå. At elendighetsbeskrivelsen var noe umusikalsk var derimot lett og rett å påpeke.

Etter hvert som de 13 menneskene har blitt reddet ut med livet i behold har det vært masse gratulasjoner og takksigelser til både høyere makter, redningsarbeidere og usvikelig dugnadsånd opp oppofrelse. Sosiale medier medier har veltet ut hjerter, digital omsorg og overveldende lettelse og glede.

Det er ikke rart. Og det er heller ikke dumt på noe vis. Likevel er det merkelig mange som har følt behov for å dra dette ned, ikke minst ved å påpeke hvor mange andre barn som ikke blir reddet, at det i USA er barn som fortsatt er adskilt fra foreldrene, at det fremdeles drukner barn i Middelhavet osv. mens vi samtidig jubler for de rørende gjenforeningene i Thailand.

Det har lite for seg. Uansett hva man engasjerer seg i, er det så å si alltid mulig å finne noe som er mer alvorlig, som egentlig hadde fortjent mer oppmerksomhet eller som burde avstedkommet mer oppmerksomhet i media. Slik kan man plukke i småbiter ethvert tilløp til medfølelse og engasjement til det bare er pulver igjen, og så kan man blåse det av gårde i alvorets vind til det forsvinner. Om det gjør verden til et bedre sted er annen sak.

I en tid der verden synes mer preget av kaos, usikkerhet og alvor enn på lenge synes jeg derimot hele denne redningsaksjonen har symbolisert et lite lys av medmenneskelighet på tvers av landegrenser, religioner og politiske motsetninger.

Det har neppe reddet verden. Og det har sikkert ikke gjort verken meg, andre nordmenn eller engasjerte folk fra hele verden til nevneverdig bedre mennesker. Men det har gjort verden litt mindre, litt tettere og litt mer skvær og kul for en stakket stund. Og det synes jeg er fint.