Kjære Hallvard Birkeland. Jeg har med stor interesse lest ditt innlegg i herværende avis den 30. juli.

La meg først berolige deg: Jeg antar uten videre at når den hellige Therese av Lisieuxs levninger ankommer Tromsø, har hun alle papirer i orden. Altså, ingen fare for folkehelsen. Hun bringer ikke med seg farlige bakterier. I så fall ville den utmerkede smittevernoverlege i Tromsø kommune gripe inn. Jeg tror også at alle tollformaliteter er i orden.

Relikvier er jo, antar jeg, varer som jo skal tollklareres. Så når det gjelder lovligheten av disse handlinger, tror jeg saken herved er avklart. Nå er det ikke skjeletter som ankommer Nordens Paris, kun noen få knokler. Men du har helt rett helt rett i at du høyst sannsynlig ville få problemer hvis du skulle finne på noe lignende.

Dog har jeg store problemer med å forestille meg at du, som jo er 100 prosent rasjonell og oppegående, ville finne på noe sånt. Jeg har litt mer problemer med å forstå at du ble så provosert at du straks fant veien til tastaturet og forvandlet din harme til noen få noenlunde velvalgte gloser. Med all den elendighet som fins rundt omkring i verden, er dette tross alt en bagatell. Eller hva syns du?

Jeg er katolikk, og jeg kan fortelle deg en hemmelighet: Mange av mine trosfeller synes det hele er en merkverdig greie. Noen rister på hodet, andre skammer seg, noen ler, og de fleste er sånn noenlunde likegyldige til det hele. Det er ikke du. Det er bra.

Therese Martin, som hun egentlig het før hun ble nonne, var en som tvilte, irriterte seg og var utålmodig av natur. Som du kanskje vet, døde hun nokså ung, bare 24 år gammel. Samtidig var hun et omsorgsfullt menneske som lot seg røre av enkle ting.

Jeg skal ikke trette deg med å forklare hva helgener er for noe, og hvorfor man fant på å gi henne en slik status. Jeg går rett på sak: Relikvier. Det betyr egentlig rester, og er ting som på en eller annen måte ivaretar et minne over noen som levde – i dette tilfelle et hellig liv.

Nylig feiret man Oslok. Nidarosdomen ble til ved at mange søkte Olavs nærvær. De som ikke kunne være der, måtte nøye seg med noe som hadde tilhørt Olav: Litt hår, negler, et stykke tøy. Man trodde at disse gjenstandene kunne sette de som betraktet eller rørte dem i en spesiell stemning.

Noen trodde at de kunne bli helbredet av alle slags fysiske og psykiske plager. Mange av de vakre kirkene rundt om i Europa ble til på grunn denne formen for åndelighet.

Merkelig? Absolutt! Ikke logisk i det hele tatt. På samme måte som det er fullstendig bortkastet å minnes de som er døde. Det skulle ikke være nødvendig med gravlunder og den slags. Det er helt utenfor all forstand at det fins mennesker i Norges land som tenner lys ved gravene til foreldre, søsken og andre av sine kjære som er gått bort.

Rasjonelt sett er alle levninger ikke noe mer enn noen få molekyler. Hvorfor bry seg da?

Jeg er nesten sikker på at Therese synes det er ufattelig komisk at deler av hennes kropp reiser rundt omkring i verden, riktignok i følge med foreldrene, men dog. Hun var jo karmelittnonne, og levde i klausur! Nå har kisten med deler av hennes skjelett besøkt over 60 land. Ironisk, ikke sant? Jeg tror også at hun vil merke seg det du skrev, og jeg antar at hun vil holde deg under oppsikt.

Du kan ha eksponert deg for Thereses hellige oppmerksomhet, noe som kan være fatalt, i positiv forstand vel å merke. Så vil søstrene på Holt be for deg i tillegg. La oss se hva som skjer videre. Jeg ville føle meg utrygg hvis jeg var deg. Plutselig kan du oppleve noe spesielt. Et lite mirakel, kanskje? Hvem vet? Uansett – takket være det du skrev, har jeg brukt noen timer på å lese om relikvier.

Til min store overraskelse fant jeg ut at det finnes en stor mengde meget lærde avhandlinger om emnet. En av disse er skrevet av Charles Freeman, og fins i bokform med tittelen: «Holy Bones, Holy Dust». Jeg anbefaler den på det varmeste. Ikke vær redd, den er ikke teologisk, kun kulturhistorisk.

Så skal jeg begynne å lese Thereses hovedverk, «En sjels historie», og når jeg er ferdig, kan jeg sende den videre til deg – hvis du tør lese den. Imens satser vi på at den hellige Therese av Lisieux og hennes kollegaer på Holt ber for oss alle.

Det kan ikke skade så meget, eller hva Hallvard?