Nå som ferietiden slakker av og folk går rundt og gliser over hvilke dyre og flotte ferier de har hatt, er det mange her i landet som ikke har hatt noen ferie å skryte av. Det er de blakkeste av oss nordmenn som sliter til daglig med å leve et brukbart liv. Det er de som finleser avisene for å se hvor de beste tilbudene er. Mat og nødvendige livsmidler for familien må kjøpes inn for de få slantene en har, til tross for at en jobber full dag eller er pensjonist med svak pensjon, slik det blir om lønna har bitt seg fast i de lavere lag av lønnsdannelsen i fedrelandet.

I pressen leser en daglig om millionlønninger, og får inntrykk av at alle andre her i landet lever i sus og dus og velter seg i penger som onkel Skrue i bingen sin. Dette skaper et inntrykk som trykker folk ned til å være en slags evig taper i velferdsstaten.

Er de store lønnsforskjellene her i landet virkelig godt begrunnet? Skal en tjene 300.000 kroner på en åtte timers butikkjobb, en vaskejobb eller annet der nede på bunnen, og så klare å forsørge en familie på, la oss si tre, som enslig forsørger? Har en to unger som skal være med på fotball og eventuelt andre fritidsaktiviteter og man trenger en gammel bil for å frakte dem rundt i, er konkursen rett rundt hjørnet. Selv om en prøver å bruke pengene sine på begge sider og stirre bensinprisene i senk.

Dette er det folket som den politiske arbeidslinja har krevd skal ha full jobb i tillegg til å være enslig forsørger for to unger som prøver å ete mor eller far ut av huset.

Om en i tillegg har slik uflaks at en bor i en by som utsettes for markedskreftene på boligmarkedet, vil en måtte bruke mer enn halve lønna si bare på å ha et trangbodd tak over hodet godt utafor sentrum.

Det er også disse mange som nekter for å være fattige. De mener at en full jobb burde plassere dem midt i løypa lønnsmessig. Stoltheten deres forbyr dem å synke ned til å bli fattiglem. De har imidlertid sett at yrkesgrupper som lærere og sykepleiere, gjennom å være godt organiserte, har rykket opp forbi dem. Men de venter fremdeles på at noen skal blande seg inn i det hellige lønnsoppgjøret mellom partene i arbeidslivet.

Og så snakkes det samtidig i mediene om årsaker til Arbeiderpartiets fall på målingene. Da må en spørre om hvilke grunner disse har til å stemme på arbeidsfolkets parti? Er det noen der som virkelig kjemper for dem? Noen som blander seg inn i lønnsoppgjørene og sier at nok får være nok. Og at nå må partene i arbeidslivet stramme seg opp og betale folk bedre. Som i stedet for å innrømme at politikken svikter de blakkeste av oss, satser på mer kommunikasjon som virkemiddel til å nå flere velgere. Er det politikken som er feil, eller kommunikasjonen som ikke holder mål? Hvor selvbevisst kan man bli over tid når en sitter på Stortinget med en million kroner i lønn?

Stillheten er øredøvende fra politisk hold. Ikke et pip høres derfra. Der har nemlig hele miljøet funnet ut at folk styres best med økonomiske virkemidler. For å få det til må folk være nokså blakke i utgangspunktet, slik at de blir tvunget til å følge den politiske prislista om hva som straffes eller belønnes.

Andre i denne karusellen driter nemlig i hvilke problemer en pådrar seg om en ikke følger de politiske signalene. Bompenger er uinteressante. Om det koster 40.000 kroner ekstra gjør det ingenting, for økonomien er slik at det spiller liten rolle om det er slik eller slik.

Eksemplene er mange, og hver gang er det de blakkeste det går ut over. Det er de som må tilpasse seg daglig, og kan drømme så lenge de bare vil om en elektrisk bil for å tekkes de høytflygende miljøpolitikerne, uten å kunne skaffe seg det. Avgiftsfritak eller ikke avgiftsfritak.

Slikt skaper akkurat det få av oss vil ha. Nemlig politikerforakt. Partier i Norge kan prøve å fange velgere så mye de bare vil. Det kommer bare ikke til å nytte. Arbeiderpartiet kan prøve kommunikasjon så mye de bare vil, når det egentlig er politikken det er noe galt med. Frp kan bløffe skattelette og avgifter dagstøtt, og fortsatt være det partiet som har påført folk flest avgifter her i landet. Høyre kan ligge bakpå hele tiden og tro at de andre får skylda for politikken de støtter.

Småpartiene KrF og Venstre kan stemme for budsjettene til Siv Jensen og snike inn nok en flysete- eller sukkeravgift årvisst.

Folk ser dem. Problemet er at de ser ikke folk lenger.

Valgdeltakelsen stuper rett ned, og mange går fortsatt rundt og undrer seg over hvordan Donald Trump kunne bli president i USA.

Å være så blakke som mange er i velferdsstaten vår, er en farlig seilas for landet vårt. Det skaper mange typer forakt hos en stor del av befolkningen, og det er ikke sikkert at misunnelse er en av dem.

Til syvende og sist er dette en kraft som i neste omgang kan brukes som en slegge til å knuse demokratiet vårt. En blir nemlig ikke lojal mot noen samfunn av å være skinnblakk.