– Hvorfor blir kommunen så ofte hakkekyllingen som skal kritiseres for alt?

VEGGKUNST: I de mange vrimlearealene på MH2 er det kunstnerisk utsmykking. Dette verket heter «Homostasis» og er laget av Annelise Brun. Bildet ble tatt på den offisielle åpningsdagen i forrige uke. Foto: Ronald Johansen 

meninger

Martin Læglands kommentarartikkel onsdag 15.8. har allerede blitt kommentert av andre, men jeg har en annen vinkling: Jeg ble slått av kontrasten mellom denne sterkt kritiske artikkelen på s. 2 og den store reportasjen på neste side. «Åpnet nytt milliardbygg etter 16 års planlegging.» Der stråler forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø side om side med rektor Anne Husebekk i glede over det flotte nye medisin- og helsefagbygget som ble åpnet dagen før.

LES OGSÅ: – Noen få millioner til kunst er et beskjedent beløp

Lenger ned i artikkelen står det at Statsbygg har brukt åtte millioner kroner på kunstnerisk utsmykking av bygget, og både Gunilla Klingbergs vakre «Crystal World», som er integrert i betonggulvet, og Beret Moksnes og Vegar Moens spennende «Fluehjerne» i fasaden er avbildet.

Som mangeårig ansatt ved UiT gleder jeg meg stort over at MH2 nå er ferdigstilt og åpnet etter så mange års venting og forberedelser.

Og jeg er stolt på UiTs vegne over alt de har fått til i løpet av institusjonens 50-årige historie. Men jeg har også en ganske lang fortid som lokalpolitiker og er stadig svært interessert i kommunens gjøren og laden. Og da må jeg påpeke at det skjer en forskjellsbehandling her: Hvorfor blir kommunen så ofte hakkekyllingen som skal kritiseres for alt?



Som det påpekes både av kommuneadministrasjonen og i et innlegg i dagens iTromsø (Henrik Sørlid, «Gjør hjemmeleksene»), har vi i lang tid hatt retningslinjer for utsmykning av offentlige bygg, anlegg og uteområder i Norge. Ca 1 prosent av budsjettet skal settes av til dette. Det er disse retningslinjene kommunen nå prøver å leve opp til. Når jeg er på reiser rundt i verden, gleder jeg meg alltid over fine utsmykninger – og tar ofte bilder av dem.

Dette har jeg for eksempel kunnet gjøre både i Canada og i Island i år. Hva med litt stolthet over at vi også i Norge – inkludert Tromsø – faktisk både har råd til og plikt til å omgi oss med kunst?