Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, lederen i Norsk olje og gass, er åpenbart skuffet for at han ikke får gjennomslag for konsekvensutredning, enn si oljeboring, av havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja (LoVeSe).
Det er allerede langt på vei en tapt sak. Selv blant folk på Vestlandet er det nå et flertall for å la disse havområdene være uberørt av oljeleting og -utvinning. Folk vil ikke ha det. De synes ikke risikoen er verdt det.
Derfor føles det sikkert betimelig å bedrive en slags privat konsekvensutredning, der han shopper fragmenter fra den forskningen han selv mener underbygger sitt nokså kontroversielle syn, og konkluderer deretter.
Hvis vi setter til side alle advarsler om global oppvarming og de langtrekkende miljøkonsekvensene ved å svi av milliarder fat med olje, og kun tar diskusjonen om potensielle, lokale naturkatastrofer i leteområdene, er det likevel ikke mulig å få Schjøtt-Pedersen med på tanken om at dette kan være farlig eller forbundet med risiko. Arrogansen er nesten fascinerende.
«Det er ingen, absolutt ingen fare, for torskebestanden [utenfor LoVeSe], selv ved de aller verst tenkelige utslippene», sa Schjøtt-Pedersen nylig til NRK. Konklusjonen var basert på to rapporter fra Akvaplan-niva og Havforskningsinstituttet, rapporter selv avsenderne presiserer at er unøyaktige, samt at begge fraråder å friste skjebnen ved å lade boreriggene og peise på. Derfor konkluderte faktisk.no med at den forhenværende fiskeriministeren bare hadde delvis rett.
Det som er rett er at særlig skreien er mindre sårbar enn andre fiskearter, da denne vandrer over store avstander, fra Barentshavet i nord og til og fra LoVeSe-områdene for å gyte. Eggene, larvene og yngelen, derimot, har ikke så mye den skulle ha sagt, all den tid den bare driver med havstrømmene og er prisgitt at vannet den til enhver tid drifter rundt i ikke er forurenset. En worse case scenario-ulykke i disse gyteområdene, på maksimalt uheldig tidspunkt, vil derfor kunne sette bestand på også skreien betydelig i fare for flere år. Tre år sier noen. Ti år sier andre.
Disse havområdene består dessuten av uhorvelig mer enn bare skrei. Om våren gyter silda her, den feite og næringsrike fisken som har fått tilnavnet «havets sølv». Og i samme område er det enorme forekomster av breiflabb og steinbit, hyse, villaks, uer, sei m.m.
Dette havet er undertiden også hjemmet til spekkhoggere, niser, springere, vågekval, knølkval og brugder, for ikke å glemme havørn, skarv, lundefugl og et utall antall millioner av andre forskjellige sjøfugl, flere av dem under stadig større press, der mange arter allerede er rødlistet, få år etter bestandene var kolossale. Og under denne havflata bugner det over av svære skoger med koraller, tang, tare og annet sjøliv.
Det økologiske samspillet mellom alle disse er både komplekst og omfattende, og er fintunet etter millioner av år med evolusjon. Torsken er en del av dette, og ikke en enkeltstående art som er frikoblet fra resten her. Det er heller ikke vi mennesker, som de siste noen og tusen årene har kunnet høste og leve av denne vanvittige og – enn så lenge – bærekraftige rikdommen. Alt dette er elementær barneskolepensum.
Landet vårt har helt klart fått velstanden godt smurt av oljerikdom, men vi må jevnlig tvinge hverandre til å minne oss kollektivt om at det var fisken langs kysten som gjorde at vi bosatte oss her i utgangspunktet. Og den er fortsatt viktig, og vil fortsette å være det i fremtiden også. Om vi er smarte og fornuftige og forvalter den klokt og forsiktig.
Men det bryr ikke Karl Eirik Schjøtt-Pedersen seg om. For under der ligger det en klunk olje. Og skreien, deler av den iallfall, vil altså sannsynligvis klare seg. Hvis man leser noen selektivt utvalgte forskningsrapporter med petroglaserte briller.
Hva den tidligere fiskeriministeren mener skreifiskerne skal leve av de årene man må vente til at skreibestanden restituerer seg, vites ikke. For ikke å glemme helårsfisket, der det fiskes etter andre og viktige arter. Kanskje de alle sammen kan jobbe i oljevernberedskapsbransjen i mellomtiden. Der vil det jo være flust med arbeidsoppgaver etter en eventuell ulykke. De som jobber på landanleggene og foredlingsindustrien får finne seg noe annet å gjøre i mellomtiden. Er de heldige får de seg muligens seg jobb som kommunikasjonsrådgivere i petroleumsbransjen. Den vil jo unektelig trenge det sårt.
Hva et massivt oljesøl, og en intensiv seismikkaktivitet, vil gjøre med renommeet til disse verdenskjente områdene vites ikke, men det er sannsynligvis ikke et pluss for den lukrative turistnæringen heller. Tapskostnadene, så vel de akutte som de langsiktige, vil neppe være ubetydelige.
Det er så ufattelig arrogant å dure frem slik Karl Eirik Schjøtt-Pedersen her gjør på vegne av Norsk olje og gass. At han ikke engang sveiper innom et tankegods som har en fert av «føre var» over seg er knapt til å fatte. På plussiden er nok denne måten å opptre på, i en sak som er så viktig for så mange, en taktikk som etter all sannsynlighet virker helt mot sin hensikt.
For folk flest er ikke interessert i å bedrive russisk rulett med disse spesifikke kystområdene våre. Det bør snart synke inn også internt, selv i de mest ignorante og konsekvenslikegyldige petroleumskretser.