Nestleder i Unge Høyre er tidlig ute med kravene sine. De har sett seg lei på Finnmark og det politikerne der holder på med. Vi vet likevel at moderorganisasjonen Høyre ofte lytter til signaler derfra. UH har som ambisjon at de skal være litt foran sine egne i politikkutformingen. De drømmer, som AUF, også om å bli en del av statsforvaltningen i landet siden Høyre er et såkalt statsbærende parti på linje med Arbeiderpartiet.
Sandra Bruflot som nestlederen heter for tiden, mener for tiden at nå får Finnmark besinne seg. Ikke bare det, men de går nå også løs på finnmarkstilleggene, skattefordelen ved å bo der og hele pakken med fordeler på grunn av den geografiske skjevfordelinga. Disse tiltakene må opphøre straks, mener hun.
Nå kunne en bare oversett dette med nok et gjesp og skrevet dette utspillet på den sneen som kommer snart, i trygg forvissning om at den ville tine vekke til våren.
Så enkelt er det imidlertid ikke. Det har å gjøre med situasjonen vi står midt oppe i. At Høyre-kyllingene kvakker ut slike meldinger i den betente striden som hersker mellom Finnmark og staten om regionreformen kan vanskelig oppfattes som noe annet enn en trussel om represalier om de ikke snart besinner seg og kryper til korset. At de ber om nåde for den dårlige oppførselen sin eller noe annet som monner.
Om dette skulle
bli politikk fra regjeringen vil det få større konsekvenser, siden dette utspillet fra de unge konservative i Norge ikke bare rammer Finnmark. Nord-Troms helt inn til grensa til Tromsø kan også se langt etter de samme fordelene i fremtiden. Og hvorfor skulle det ikke bli regjeringspolitikk av det, all den stund en vet fra før at både Høyre og Frp egentlig vil skrote hele fylkeskommunen? Det er opplest og vedtatt i lange tider nå. Frp går videre og slenger Sametinget på samme bålet.
Det fins selvsagt
argumenter for et totalslakt av fylkeskommunen som er verd å lytte til. Holdningene rundt dette forsvinner ikke med striden om regionreformen. De vil fortsatt være bensin på bålet i uoverskuelig fremtid. Det kan også hende at denne reformen bare er et lite skritt på veien mot det endelige målet. Fjerning av alt lokalt selvstyre.
Det politiske byggverket utafor Oslo-regionen er i det hele tatt temmelig skjørt. Meningene i det politiske landskapet beveger seg nemlig hele tiden i en slags takt med valgperiodene. En dans i den politiske lekestua. Prinsippene i diskusjonen er borte for lenge siden. Taktikken har tatt over. En teller stemmer og gir egentlig blaffen i alt annet. Drømmen har vært å la deltakerne sloss mot hverandre så fillene fyker, og glemme at det er staten som står bak hele greia. En avledningsmanøver om en vil. En av dem som fryder seg over dette er Trygve (Slagsmål) Vedum i Senterpartiet som nå bygger partilag på partilag i Finnmark og ser fram mot et tosifret resultat i valget neste år.
Daværende leder i Arbeiderpartiet Jens Stoltenberg uttalte også en gang at fylkeskommunen kanskje burde fjernes, fordi den ikke svarte til forventningene han hadde til et forvaltningsnivå.
Nå er Arbeiderpartiet i opposisjon og dermed tilbøyelig til å mene mye som glir lett inn i ørene til velgerne der ute. Et eksempel er at AUF i Finnmark i begynnelsen av striden om sammenslåing mellom Troms og Finnmark, applauderte dette. Cecilie Myrseth som var fylkesrådsleder i Troms ivret også for sammenslåingen mens hun satt i fylkeshuset. Nå er hun på Stortinget og mener ingenting lenger. Hvorfor er det så dørgende stille fra den kanten?
Det en sitter igjen med av erfaringer er at all tenkning om regioner, og hvordan dette lille landet skal styres, er degenerert til usmakelig taktikkeri rundt et forestående valg om et års tid.
Det eneste som står helt fast er at staten fortsatt skal styres med jernhånd fra oslogryta. Der er Stortinget nådeløst. Sentralstaten Norge skal bestå noenlunde usvekket. De såkalte oppgavene til regionene som skal komme i oktober fra hånden til kommunalministeren, vil bli preget av dette. Det kommer antakelig bare til å være akkurat nok til at de vippekristne KrF-erne blir fornøyde.
Det som mangler nå er fullmakten for å kjøre over Finnmark. Det er det eneste Stortinget trenger nå for å fullføre jobben med å sette viljen sin igjennom. Gjerne på tvers av folkets ønsker i Finnmark.
Finnmark kommer sikkert nok en eller annen gang til å bli en del av vårt felles politiske landskap. Det ser alle. Vi er glade i hverandre. Fjellene i Troms og de vidstrakte viddene i Finnmark vil finne hverandre en dag. Hit til Tromsø har folket fra Finnmark reist i lange tider. Tromsø er på mange måter deres andre hjem. Slik må det fortsette å være uansett hva politikerne i oslofjordbotten måtte komme fram til i oktober.