Sett fra tribunen

En hyllest til grus og skrubbsår

«Vi ser dem på gress, som på grus», heter det i TIL-sangen.
meninger

I dag ser vi TIL bare unntaksvis på gress, og aldri på grus. Grusbanene har i løpet av de siste tretti årene gått fra standard underlag langt opp i divisjonssystemet, til luftearealer for hunder og modellbiler. Svært få kamper og treninger foretas på grus i dag. Til og med bedriftsidretten har fått flytte inn i Skarphallen.

Bedriftsfotball er i utgangspunktet en risikosport, og antagelig en betydelig årsak til sykefraværet i byen. Når mer eller mindre utrente mannfolk, som oftest noen år etter sin fysiske gullalder, tar på seg knottsko, er sannsynligheten for personskade på høyde med okseløping i Pamplona. For de som er ukjent med dét konseptet, består det av at fulle turister løper om kapp med ville okser.

Likevel er okseløp en ufarlig aktivitet sammenlignet med bedriftsfotball, hvor tånegler, menisker og underarmsbein knuses, bristes og brekkes ustanselig fra mai til september. Gamle uvennskap friskes opp og nye inngås.

Det kan krysses av i kalenderen når en bedriftskamp avblåses uten at en eller annen utkjørt og frustrert familiefar har fått et mentalt illebefinnende og forsøkt å dekapitere en motstander eller anklaget dommeren for forbrytelser mot menneskeheten.

Slike aktiviteter er selvsagt livsfarlig på kunstgress, men det er i alle fall bra for folkehelsa at disse kampene ikke lenger spilles på Fyllinga, eller Mandelasletta om du vil, hvor bedriftsfotballen holdt hus i lange tider. Grusbanene der er visstnok anlagt – som ordet «fylling» tilsier – på ei gammel søppelfylling. Jeg skal ikke legge meg ut med generasjoner av renovatører, men jeg innbiller meg at forholdet til kildesortering og ikke minst håndteringen av giftig avfall var en tanke annerledes på femtitallet.

Uten å påstå at Mandelasletta er inntrukket i miljøgifter fra oldtiden, må det sies at det var noe bemerkelsesverdig at skrubbsår anskaffet der aldri grodde og i tillegg hadde en tendens til å skifte farge ustanselig. Personlig har jeg fortsatt et selvlysende spor av et skrubbsår som brukte 19 måneder på å gro for 20 år siden.

Dermed var det åpenbart en fornuftig ide av bedriftsidrettskretsen å slutte å arrangere fritidsaktiviteter, hvor den vanligste utførte handling var sklitaklinger som normalt etterlot både takler og offer med åpne sår, på et underlag bestående av like deler småstein og betennelsesutviklende substanser.

Likevel er det ikke uten en viss melankoli man noterer seg grusbanens endelikt. Kanskje førte ikke grusdekke til utvikling av lettbeinte teknikere, men det var definitivt en god del underholdning i å se generasjonene med hardkokte midtstoppere og midtbaneslitere som den gamle TITO-serien var fylt med.

På våren var banene gjørmehav med sølepytter, på sommeren ble lagene gråfarget av støvskyene som feide over banen, mens på høsten var det som å spille på betong. Disse forholdene fremdyrket spillere som ikke syntes en lørdag var komplett uten å frese opp kjøttet på beina fra ankel til hofte, samt gni småstein ut av øynene til langt ut på søndagskvelden.

Også gressbanene er stort sett en saga blott. Banemesteren på gamle Alfheim må ha vært særdeles dyktig, som klarte å sette banen i stand til alt fra desemberkamp i minus sju mot IFK Gøteborg i den nå glemte turneringen Royal League, til kvinnelandskamp mot USA (med Mia Hamm, Michelle Akers og Brandi Chastain på laget) i juli.

Nå spilles det bare kamper på en håndfull gressbaner i Troms fotballkrets. Alle lag med respekt for seg selv har byttet ut de arbeidskrevende gressbanene med det tilsynelatende vedlikeholdsfrie og problemløse kunstgresset. Og sant nok, en klassisk gressbane tåler ikke all verden av bruk, og må klippes, vannes, gjødsles og merkes.

Men kunstgresset har også sine ulemper, som mange idrettslag har blitt smertelig klar over med årene. En kunstgressbane koster flesk, og dekket må byttes ut etter få års bruk. Banene er fylt opp med små gummikuler, som ødelegger vaskemaskiner og muligens er særdeles helsefarlig. Gressbane var i det minste bare skadelig om du var allergiker, eller forsøkte å sniffe malingen som ble brukt til merking.

Nå bor vi i en by med lang vinter og kort sommer. Utfasingen av grusbaner har gjort både barne- og breddefotballen mer tiltalende for utøverne, selv om antallet aktive fotballspillere på seniornivå er lavere nå enn på åttitallet. Det er derfor ingen grunn til at klubber her nord skulle vurdere å gå bort fra kunstig underlag.

Så får vi fotballnostalgikere mimre om blodbad på grus i Kroken, Skittenelv, Tromsdalen, Alfheim, Håpet, Hamna, Kvaløya og ikke minst i Kattfjord, hvor banen var plassert tredve centimeter fra sjøen, slik at absolutt alle kamper måtte avbrytes mens en eller annen rodde etter ballen.

Det fins faktisk en grusbane igjen i bruk i seniorfotballen i kretsen: Skognes OIL spiller hjemmekampene sine på Bjørkmyra grus. Det er bare en times kjøring fra Tromsø, og de selger kaffe og pølser.

Jeg anbefaler alle å ta en tur, før denne kulturskatten forsvinner for godt.