Lørdagskåseriet:

Når de døde våkner

Det er fint å tusle rundt på kirkegårder. Man burde gjør det oftere.
meninger

Da jeg var liten, likte jeg å være med de voksne på kirkegårder. Å legge krans på grava til farmor og farfar, på Fauske hver julaften, var en viktig tradisjon, og noe jeg var glad pappa tok med broren min og meg på.

Jeg møtte aldri noen av dem. Farfar døde allerede i 1949, farmor i mai 1972. Foran Arne J. Holstad sto det Lærer. Det burde stått Telegrafist foran Berit A Holstad, men på 70-tallet var man blitt mindre opptatt av titler. Forståelig, men litt synd likevel.

Jeg liker å lese titlene på gamle gravstøtter. Fordi de sier noe om samtiden da de ble risset inn. Lærer, snekker, bakermester, trandamper, skomaker, fyrmester, fanejunker, jernbaneassistent osv. Pappa har fått en stein ved siden av dem nå. «Takk for alt du var», står det på den. Jeg liker å gå dit.


Rekordmange dukket opp på kirkegårdsvandring

Det var rene folkevandringen da Arktisk Forening inviterte til polar kirkegårdsvandring på Tromsø gravlund onsdag kveld. Anslagsvis 250 mennesker deltok.

 

Ingen av foreldrene mine var religiøse, men det var mormor. Hun var konservativ kristen. Jeg brukte å være med henne på kirkegården på Levanger. Hun kunne sikkert brukt disse seansene til å selge inn et budskap, men hun gjorde det aldri, den lille, milde og hensynsfulle dama. Men jeg syntes hun var særs pedagogisk likevel.

-Her ligger mange av våre felles slektninger, og er det ikke en fin tanke at de alle er senket ned til et stort fellesrom i bakken?

Det syntes jeg var veldig fint. Også svirret jeg rundt henne og bar ugress hun luket bort med nennsomme og grønne fingre, og hjalp å hente vann, svære vannmugger jeg slepte uelegant bortover gresset, akkurat så mye fylt opp som de små barnenevene maktet. Jeg trodde ikke på det hinsidige da heller, men syntes det var viktig å vanne mine egne forfedre ekstra godt, så de ikke ble tørste der nede i fellesrommet.

Oldefar, fanejunker Knut Munkebye, fikk masse vann. Han var født midt på 1800-tallet, og hadde ligget der siden før krigen. Klart han var tørst. Inntil nylig visste jeg ikke hva fanejunker var, jeg trodde han bar fanen i 17. mai-toget. Han var militær. På mammas farside var de smeder, og en større familiegrav var omkranset av et lite gjerde i smijern de selv hadde lagd i smia i Holthe-gården, noen steinkast unna.

Forleden var jeg sammen med kona på noe så spektakulært som en polar kirkegårdsvandring på Tromsø Gravlund, i regi av Arktisk Forening. Formidlingskonsulent Per Helge Nylund har ved flere anledninger tatt folk med på slike, der han tar med seg de oppmøtte på ei vandring hvor han går mellom noen utvalgte graver fra avdøde ishavshelter og -heltinner.

Med en overflod av kunnskap og entusiasme, samt en formidlingsevne de beste lærere og teaterskuespillere bør misunne ham, gir han navnene og gravstedene nytt liv.

Ryktet om det enorme nivået på disse seansene har spredt seg, både via tradisjonelle medier, sosiale medier og jungeltelegrafen. I kanonværet onsdag var det mange hundre oppmøtte, og Nylund måtte virkelig dypt ned og hente all utestemme.

Med passe mengder byhistorie, polarhistorie, morsomme anekdoter, historiske digresjoner og elleville beretninger fra ishavet, hang vi etter ham som en stor og fjetret fanklubb. Fra ukonsentrerte småunger til ungdom, voksne og gamlinger, mange av de siste med ansikter og et røft utseende man nok bare får av å ha vært på ishavstokt. Det er en av de kuleste kulturopplevelsene jeg har hatt i 2018.

Per Helge Nylunds vandringer på kirkegården er uvurderlige, på mange måter. Det mest opplagte er at han med dette er med å befeste statusen til Tromsø by som «Porten til Ishavet», en svært viktig og betimelig påminnelse om hva denne byens virkelige identitet er tuftet på. Man føler ærefrykt når man står ved gravsteinen til en størrelse som Helmer Hanssen. Han er skolepensum og ei popstjerne større enn noen andre fra denne byen (og det er noen å ta av).

Vel så kult er det å høre Nylund fortelle om livene til mer ukjente navn som f.eks. fangstmannen Arthur Oxaas, en mann med fysisk og psykisk styrke til å legge bak seg 29 overvintringer i polare støk. I 1910 hadde han fått høre at to personer fra en ekspedisjon året før hadde omkommet i isødet, i ei hytte ved Nordkapp, nord for Nordaustlandet på Svalbard.

Disse mente Oxaas at måtte hentes så de kunne få en begravelse og jordpåkastelse. Så han og en venn satte seg i en båt og rodde dit, fant og hentet de omkomne og rodde tilbake. Ingen regattadrakter, ingen GPS, ingen wi-fi eller telefon, ingen tørrmat. Avstanden de rodde: 280 nautiske mil. Over 500 km roing i verdens mest ugjestmilde strøk. Man skjønner det ikke uansett hvor mange ganger man sier det.


Slik har han gjort gravlundsvandring til en kjempehit

Hvem vil tilbringe en mørk lørdagskveld på en gravlund? Det vil hundrevis av tromsøværinger, og de samles hvert eneste år på allehelgensaften.

 

Den ene spektakulære historien etter den andre serveres ettersom vi vandrer mellom gravene. Det er ingen vits å forsøke seg på mange gjenfortellinger. «Man må ha vært der», som man sier om store kulturopplevelser. Vi treffer kapteinene Elling Carlsen, Hans Christian Johannessen og broren kaptein Edvard Holm Johannessen, ishavsskipper Sivert Brækmo, ishavsfarer Paul Bjørvig, fangst-«mann» og bylegende Wanny Woldstad og ishavsskipper Søren Zachariassen.

Den svære obelisken til sistnevnte fyller meg med ærefrykt. «Reist av venner» står det nederst på den. Så knallhardt, og samtidig så mykt. Så sier Per Helge Nylund at dette er blant de gravstedene man håper kan fredes, at de får varig vern. Håper? Hvorfor er det ikke bare ren automatikk i sånt?

Tromsø Gravlunds vel gjør allerede en kjempebra og viktig jobb med å male opp navn på støtter, reise opp og stabilisere støtter og sørger for at kirkegården er så pen og velstelt. Dette er viktig. Og det er dernest ditto viktig at noen ansvarlige her – jeg vet ikke hvem som sitter på det formelle ansvaret mellom politikk, folkevalgt menighetsråd etc. – tar tak og sørger for at disse gravstedene blir fredet.

Det er Tromsø bys sjel, identitet og stolthet som ligger her. Her må noen voksne ta ansvar.

Vi kommer alle fra et sted, og vi skal alle i jorda til slutt. Å gå rundt på kirkegården er en mild og neddempet måte å bevisstgjøres dette. Ikke minst at det har en verdi å ta vare på disse minnestedene for våre forfedre og -mødre, også på vegne av fremtidige generasjoner. Dette er umistelige verdier som ikke handler om penger. Dette er monumenter over hva vi er.

På vei hjem gikk vi innom grava til en venn som døde for under to år siden. Det var fint. Skal ta med en blomst dit neste gang. Å minnes de døde er noe av det mest livsbejaende man kan gjøre, enten de er avdøde venner, foreldre, besteforeldre eller fjerne slektninger. Man kan sågar bli kjent med noen nye også.