Kommentaren

Vi burde bli pissredde alle sammen

Vi blir jevnlig pepret med dystopiske skildringer av hvordan det står til i naturen.
meninger

Det voksende berget av plast og annet søppel i havet, den økende mengden med truede dyrearter, verdens økende energiforbruk, global oppvarming, poler som smelter, isbjørner som klamrer seg fast til stadig mindre isberg. Vi ser det så ofte at vi blir immune mot å bli opprørte. Men vi har ikke lov.

Jeg er verken ekspert eller spesialist på noen måte, men jeg er glad i fugler. Liker å sitte på hytta på yttersia av Kvaløya og se på dem med kikkert. I ei lita vik rett utenfor hytta har vi noen faste gjester. Laksanda, terna, grågåsa, tjelden, gråmåsen, svartbaken og hegra er alle i aktivitet der.

Noen bare i korte perioder, andre hele året. Rundt påsketider samles det små flokker av snøspurv som spiser seg opp før de barske nøstene uredde og rutinerte fyker ut i horisonten, på vei til Grønland for å hekke.

Tjyvjoen er også ei artig bølle, som utelukkende stjeler mat fra de andre, og som har reist fra andre siden av ekvator, helt sør på andre kontinenter, for å bøffe mat på yttersia. Noen tundralo sveiper også innom nå og da. Dessuten er rypa helt nede i fjæresteinene og svirrer. Synes det er gøy når høstjakta starter, og folk løper vettet av seg oppå fjellet, mens det sitter en stegg på nausttaket og kakler arrogant. Ædda bædda, liksom.

Litt lenger ut er det plenty med både skarv, lundefugl og teist. Ei havsule fyker også over båten rett som det er, og havørn er å se på daglig basis, for ikke å glemme de kjente røverne ravn, kråke og skjur. Det er en fin gjeng, og de lager masse liv og røre der ute.

En av de aller fineste er likevel ærfuglen, og nå er det bestanden av denne som meldes at krymper, i ei av disse mange pressemeldingene som renner inn i innboksen. Denne gangen kom det i en standard e-post fra Framsenteret i Tromsø, sendt ut til masse avsendere. Stakkars ærfuglen, lite visste den at sin arts eksistens skulle kjempe med oppmerksomhet fra en halvnaken håndballspiller som ikke kan danse.

Men det provoserer meg at en slik pressemelding ikke genererer mer støy. Ærfuglen truet? Det er jo helt forferdelig deprimerende. Jeg husker da jeg var liten, at det var bra med ærfugl å se, men da var den allerede totalfredet, og historier om dunsanking og vafler med ærfuglegg var noe bare gamlinger kunne berette om. Jeg trodde derfor at ærfuglen var trygg, så dette var virkelig bedrøvelig på mange måter.

Det er en av våre vakreste sjøfugler, den er ofte å se, og jeg ante ikke at den var truet på noe vis. I sommer så vi en flokk på mange hundre hanner, eller e-kaller, så dette trodde jeg var trygt. Det er det ikke. Ærfuglen har derimot en konstant synkende bestand.

Fuglene blir 20-30 år gamle i den frie naturen, og trenger minst 80 prosent overlevelse for å unngå bestandsenking. De siste tiårene har tallet vært på rundt 60. Det er nådeløs matematikk for vår dykkende kamerat.

Bare på Grindøya utenfor Tromsø var det på midten av nittitallet 600-700 par. Nå er det 100-150. Etter å ha snakket med noen voksne som jobber med dette er jeg enda mer fortvilt, for årsakssammenhengene er så mange og komplekse. De har dog funnet en klar sammenheng mellom nedgangen og oppvarming av havet, men det er mer komplekst enn som så. Økt bestand av havørn og mer kråker og ravn er også en del av problemet. At fiskebåtene ikke lenger får kaste slog på havet en annen. Mindre blåskjell osv. De blir uansett konstant færre, og akkurat dette er alle enige om.

En rekke av våre kjente sjøfugler har synkende bestander. Filmopptak av spøkelsestomme fuglefjell er noe av det mest deprimerende jeg ser, men så lenge vi ikke kan peke på en spesifikk syndebukk, vil nok dette synet, og denne stillheten, bli mer og mer vanlig langs kysten.

Nei, vi kan ikke leve av ærfuglen når olja tar slutt. Vi kan heller ikke gjøre med den som de pleide å gjøre med geirfuglen, nemlig å stappe den i ovnene som brensel, fordi fettinnholdet på den var så høyt at den brant godt. I dag har de bare noen beinrester igjen på et museum. Bilder finnes ikke av den.

Heldigvis har vi bilder av ærfugl, så vi kan vise frem til kommende generasjoner.

Men sjøfugl som dør ut og forsvinner langs kysten forteller oss at noe og mye er dæven så feil der ute. Mens uansvarlige politikere ser på en iskant som trekker seg stadig nordover som «fantastiske muligheter», og ber oss gasse på i leteområder rett oppunder denne iskanten, blir vi stadig mer alene langs en ditto tausere kyst. Det burde skremme vettet av oss alle, i stedet for jubelscener i petroleumsbransjen.

Gruvearbeidere i Harzfjellene i Tyrol pleide å henge et bur med en kanarifugl i gruvegangen, og når denne sluttet å lage lyder eller kreperte, var det bare å rømme gruvegangene sporenstreks, for da var det fare på ferde, både med oksygenmangel og tilsig av giftige gasser. Sjøfuglene er våre egne kanarifugler langs kysten. Når de begynner å dø ut, bør vi bli engstelige, og siden vi ikke kan eller vil rømme kysten, må vi roe ned og stoppe opp og tenke.

«Maaken, ternen, ærfuglen, ænderne – det blir færre av dem, fugleskriket tyndes i skjærene og blir spedere aar for aar. Tore blir det var med sorg», skrev Gabriel Scott i romanen «Alkejægeren» allerede i 1933.

Kanskje vi skal våkne nå, 85 år senere? Det hadde vært fint.