Jeg vet de kan noe jeg ikke kan, jeg vet at jeg med jevne mellomrom må ha noe med dem å gjøre, og jeg vet at jeg etter all sannsynlighet blir rundlurt hver gang jeg blir tvunget til å ha en relasjon med dem.

Sist sommer måtte vi skifte gasspjeld på bilen, bytte ut noen bremseskiver og kjøpe ny drivstofftank. Det kostet oss 25 000 kroner. De sa i hvert fall at vi trengte det, og jeg måtte bare duknakket akseptere og punge ut. For alt jeg vet, er det ikke noe som heter gasspjeld, og jeg er således åpen for at de fortsatt ligger og ruller i hikstende latter på verkstedgulvet. Det er dyrt og forsmedelig å være dust. Og hva skal jeg si? At jeg ikke vil ha det?

«Nei, sånn derre gasspjeld synes jeg ikke noe om. Jeg vil ikke ha det. Jeg liker ikke gasspjeld. Gi meg heller en forgasser, primært uten rust eller rusk»!

De hadde selvsagt ledd seg halvt i hjel av meg. Noe de muligens gjorde uansett. Kanskje gasspjeld er mekanikernes ekvivalent til doble fustasjeopphengsforkoblinger? Det hadde iallfall ikke overrasket meg.

Jeg har aldri bygget meg noe, men heller valgt å betale noen som kan det, eller iallfall har papirer på at de kan det. For noen år siden ble jeg eier av ei hytte. Ikke noe fancy opplegg, men en gammel 73-modell av ei hytte ved sjøen, rett utenfor Tromsø. «Et sted med enorme muligheter for oppussing», som det sikkert het. Slikt appellerer til ei uforbederlig kontorrotte, med en sterk hang til livet ved sjøen.

Når noe skal gjøres der ute, er jeg derimot prisgitt profesjonell hjelp og gode venner. Et bygg som er over førti år krever sitt, på jevn basis. Selv er jeg ganske god på å rive, bære tunge ting og være håndlanger. Og å banne. Det kommer man et stykke på vei med.

Hvordan man derimot skal gripe fatt i det praktiske er en helt annen sak. For der er jeg en skikkelig løk, og en vandrende kilde til gode historier som er morsomme på min bekostning. Det er for eksempel ikke bare å bytte ei dør, har jeg skjønt. Trenger du karmer? Står den i betong, lettbetong eller tegl? Har du karmskruer og kilpar? Jeg har ingenting. Aner ingenting. Trenger alt. Men jeg har kredittkort og uendelige mengder med inkompetanse. Jeg er den perfekte kunde.

Forrige sommer satte vi opp et anneks ved siden av hytta. Eller, rettere sagt, noen andre gjorde det. En telefon til et byggefirma var nok et slag på kjeften over egen inkompetanse.

For da kom de helsikes spørsmålene. Om det skulle være levert med ratifisert gulvsett, festemidler, beslag, betongarmert fundament med horisontalplanert gulvisolasjon, og diagonalsikrede stag med eller uten gluten. Selv om jeg bare ville ha det forbanna annekset, så jeg slipper å drasse alt fiskeutstyret inn i hytta, kan ta badstu, og så tenåringen i huset kan ha et sted å stikke når vi gamle blir for dølle. Som vi ofte er.

Og skulle jeg grave tomt selv, med eller uten pukk, og på hvilken kant skulle strøm inn og avløp ut? Som om jeg visste det. Jeg vet, som sagt, ingen ting. Ingen verdens ting.

Mannen i andre enden av røret kunne like gjerne spilt trompet og sunget på en obskur dialekt fra den gambiske landsbygda, og jeg ville sannsynligvis skjønt mer. Så jeg bare ba dem om å komme utover og fikse alt og sende en faktura, så jeg kan være på havet og fiske, drikke øl på plattingen og lese bøker om fugler. Det er derfor jeg kjøpte hytta.

Bygging er nemlig ikke noe vanlige folk kan. Jeg mener sågar at det ikke er noe mennesker driver på med. Å bygge er et spørsmål om tro, og jeg tror ikke på det. Jeg tror bygging av hus, kirker, fabrikker, idrettsanlegg osv. er noe som skjer i et snålt og okkult parallellunivers til den virkelige verden.

Utenfor kontoret mitt i fjerde etasje ved sjøkanten i Tromsø så jeg for en tid siden en traktor som hang i enorme stålvaiere, fra ei heisekran som svaier 40-50 meter over bakken. Det var et sykt skue. De drev og bygget ny havneterminal i Tromsø, og nede på bakken så jeg en gjeng små kropper med selvlysende hjelmer, som myldret rundt på den kaotiske tomta, som om de var små og flittige maur på en fremmed planet. At dette skulle bli et funksjonelt bygg syntes helt ubegripelig. Men det skjedde. Og det var garantert mørke krefter i sving.

Bare de enorme heisekranene gjør meg livredd, og enda mer redd enn jeg var for veiskrapa da jeg var liten. Herregud, jeg var så redd veiskrapa, spesielt om vinteren. Og nå må vi tørre å snakke om heisekraner. Vi må tørre å ta debatten. Heisekraner er nemlig selve beviset på at det finnes intelligent liv på andre planeter. Og de har bosatt seg blant oss.

Jeg har sett tusenvis av heisekraner i løpet av mitt liv, men jeg har aldri sett dem demontert og liggende på bakken. Ei heller bli montert og reist opp. Plutselig står de bare der. Og det alle skjønner, om man bare tenker seg litt om, er at det er umulig å sette opp ei heisekran uten å ha ei enda større heisekran tilgjengelig.

Et slags praktisk catch 22. For hvordan ble da denne største heisekrana satt opp på alle heisekraners første dag, uten nok ei kran som var enda større? Nettopp. Dette er en eksistensiell diskusjon som får «Hva var først – høna eller egget?» til å fremstå som et åndelig «2+2=4»-regnestykke.

Min teori er at de forbanna heisekranene alltid blir satt opp om natta, mens alle sover. Og de blir satt opp av en marsboer med en kosmisk heisekran som har eksistert siden tidenes opprinnelse, alle heisekraners heisekran, heisekranenes mor, ur-heisekranen, som er høyere og større enn alle andre heisekraner. Og den teleporteres jorda rundt med 60 ganger lysets hastighet til byggeplasser over hele kloden. Jeg er sågar sikker på at det finnes avtrykk av dens heisekranforfedre og -mødre i fossiler på Svalbard. Jeg har i hvert fall aldri hørt noen benekte det.

Snekring. Muring. Fundamentering. Flygende traktorer. Heisekraner. Det er ikke et spørsmål om man behersker det eller ikke. Og jeg tror personlig ikke at dette er noe mennesker bedriver.

Jeg er en selverklært bygge-ateist, men folder mine hender, takker for at de bistår oss fra fremmede planeter og føler meg takknemlig og privilegert. Så trekker jeg lua godt ned over øre og øyne, drar kredittkortet, setter meg på plattingen og styrter ei øl.

Nå skal det bygges. Og noen andre skal gjøre det.