Gjennom sin 32 år lange historie har Tromsdalen kunstisbane flere ganger vært definert som en plagsom utgiftspost av anleggseieren, Tromsø kommune. Det er vel bare STUI-garantien som forpliktet kommunen til å holde banen i akseptabel operativ stand i 30 år som har holdet anlegget i drift.

Her skal det også tilføyes at Skøyteklubbens offensive drift med flere NM-arrangement og brennende ildsjeler har bidratt til å konservere anlegget også etter at det begynte å bli nedslitt. Samtidig har klubben hatt gode allianser blant politikerne i kommunestyret, et forhold som sammen med store oppgaver som NM-arrangement åpenbart har bidratt til vedlikehold og bevaring.

For noen få år tilbake ble sågar både kompressorene/frysemaskineriet og fryserørsystemet under selve skøytebanen utbedret og strukturert i sløyfer som skulle lette diagnostiseringen av eventuelle fremtidige lekkasjer.

Med bakgrunn i de omfattende gravearbeidene og faglig engasjert tid, må denne renoveringen ha kostet millionbeløp … Derfor virker det noe besynderlig at en trykktesting av anlegget for å kartlegge lekkasjer, skal koste flere millioner kroner?

Skyldes denne kalkylen manglende tekniske kunnskaper om kunstisbaner generelt og om denne banen spesielt? Det driftsregimet som sørget for denne oppgraderingen bidro dessuten til skøytesportens fremme ved å kjøpe inn to toppmoderne ismaskiner, for øvrig en investering som gjorde at Tromsø Skøyteklubb med Tromsø by som vertskap kunne arrangere norske mesterskap og kalottkamper på en sportslig forsvarlig måte.

Når nå igjen – 32 år etter at banen ble åpnet – Tromsø kommune varsler at banen av økonomiske grunner må stenge, kan de gjøre det uten å måtte refundere «STUI-midlene» … altså, det slipper straffegebyret som tidligere ville påhvile et slikt vedtak.

For skøytesporten vil jo en slik stenging være katastrofal all den tid det ikke er lagt til rette for en naturisbane slik at kontinuiteten blir ivaretatt. Hvis vi ser det hele med idrettspolitiske briller påklistret et etisk filter, stenger man et eksisterende anlegg fordi man ikke vil bruke en million eller to på nødvendig vedlikehold samtidig som man fullfører et skiskytteranlegg som lenge før ferdigstillelse har overskredet budsjettet på knappe 40 millioner med over 100 %!

Det er vel ingen som ikke ønsker at skiskytterne skal ha et moderne anlegg, men selv de hadde vel ikke sett for seg at de skal kunne boltre seg på en 100 millionerkroners arena …

Hvorfor skjer dette igjen og igjen? Skyldes det dårlige driftsrutiner der eksisterende anlegg ikke vedlikeholdes jevnlig slik at «skippertakene» blir uforholdsmessig store økonomiske løft?

Skyldes det manglende kompleks idrettsfaglig anleggskompetanse med fravær av nødvendig innsikt og forståelse av enkeltidretters egenart … eller skyldes det mangelfull helhetlig forståelse av idretts- og samfunnskulturelle sammenhenger med det potensialet som ligger der gjennom estimerte synergier.

Det er ikke akseptabelt å avvikle en hel idrett på bekostning av dårlig prosjektstyring og en klanderverdig vedlikeholds kultur.