For 18 år siden hørte jeg om klimaendringene for første gang. Jeg var 12 år gammel, bodde i Harstad, oljebyen i nord, og hørte et foredrag fra Natur og Ungdom. Den gang var det kampen mot Snøhvitutbygginga i Hammerfest og oljeboring i Barentshavet som stod på agendaen. Og jeg husker hvilken øyeåpner det var for meg, at vår olje og gass var med å skape klimaendringer som trua andre mennesker på livet.

En av setningene fra det foredraget brente seg fast i meg: «Klimaendringene er farlige, urettferdige og allerede i gang».

Nå har det gått 18 år, men den setningen er ikke blitt noe mindre usann med årene. Vi er i ferd med å få en klode med matmangel, med millioner av mennesker på flukt, redusert tilgang på rent drikkevann, døde skoger og korallrev, og økosystemer som kollapser. Derfor er vi nødt til å endre måten vi lever, hvordan vi reiser, hva vi spiser og hvor vi investerer pengene våre. Klimaendringene gjør at ingenting kan bli som før.

Samtidig som klimaendringene er den største utfordringen som menneskeheten noen gang har stått overfor, gir det oss også muligheter til å skape et bedre samfunn enn det vi har i dag. Med mindre forskjeller mellom folk, med rike økosystemer og et klima som gir oss en levelig klode.

Det kan virke som om vi alle er enige om at vi skal gjøre mer, og at vi skal nå målene i Parisavtalen. Det er et godt utgangspunkt, men for at vi skal komme dit, er det også viktig at vi husker hvor vi er.

Sannheten er at vi har et klimamål for 2020 som vi ikke ligger an til å nå.

Sannheten er at vi har et mål for 2030 som ikke er i tråd med Parisavtalen.

Sannheten er at vi ikke har et mål for hvor lave de norske utslippene skal være i 2030.

Så hvordan kommer vi oss i dag videre? Hvordan kan vi sikre en klimapolitikk som er sterkere og bedre enn den vi har i dag?

For å nå 1,5-gradersmålet må de globale utslippene nærmest halveres innen 2030, vår rettferdige andel av utslippskuttene er å mer enn halvere utslippene på 12 år. For å få det til, er det avgjørende at vi blir i stand til å telle klimagassutslipp like godt som vi teller penger når viktige beslutninger tas. At vi handler innenfor et begrenset klimabudsjett, og at det blir dyrere å forurense.

Vi trenger også en langt mer ambisiøs internasjonal klimafinansiering. Både til klimatilpasning for de klimaendringene som uansett kommer til å ramme oss, men også til å kutte utslipp i andre land. Gjennom våre bidrag internasjonalt kan vi hjelpe land å nå sine klimamål, og ved å øke satsingen på energibistand, kan vi bidra til at land skroter planene om utbygging av ny kullkraft.

Samtidig må støtten til bevaring av regnskog styrkes ytterligere. Dette er et tiltak som ikke krever ny teknologi. Vi lar bare skogen stå. På akkurat samme måte er vi nødt til å la olja og gassen ligge.

Dette er et sårt punkt for nasjonen vår, fordi den rokker ved noe fundamentalt i vårt verdensbilde: vi er ikke bare er en del av løsninga på klimakrisa – vi er også en del av problemet.

I de 18 årene som er gått siden jeg hørte foredraget fra Natur og Ungdom, har norske politikere tillatt at 59 nye olje- og gassfelt er satt i produksjon. Vi er i dag verdens syvende største eksportør av klimagassutslipp. Barentshavet sør og Barentshavet sørøst er begge blitt åpnet for oljeboring, og man vil gå i gang med videre kartlegging av oljeressursene i Barentshavet nord, mellom Bjørnøya og Svalbard.

Et av de få hullene på det norske sokkelkartet, som ikke er delt inn i petroleumsblokker, det er området utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja.

I havgapet her, på yttersida av Røst, der kan man også forstå hvor sårbare økosystemene våre er, og hvordan klimaendringene allerede rammer norsk natur. Jeg har fått være med fiskere fra Lofoten ut på havet, og hørt de fortelle om hvordan vandringen til torsken er i endring. Om nye fiskeslag som kommer inn, og havstrømmer som ikke beveger seg slik de har gjort i generasjon fra generasjon.

Og jeg har hørt det, fra fuglefjellene som ikke er like høylytte lenger. Fortsatt hekker det 300 000 lundefugler på Røst, men det er ikke den samme larmen som da det var 3 millioner lundefugler som hekket der.

Klimaansvaret som norsk oljeindustri har, er langt større enn at det holder å la olja utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja bli liggende. Det må også få betydninger for investeringer som gjøres, enten det er i Barentshavet, Nordsjøen eller Norskehavet. Vi kan ikke fortsette som før – ingen kan fortsette som før.

At jeg skriver dette, betyr ikke at jeg ikke har en dyp respekt for alle de menneskene som har jobbet med norsk olje og gassnæring i mer enn 40 år, eller at jeg ikke setter pris på det olja har betydd for utviklinga av landet vårt. Men når vi nå skal utforme framtidas politikk, kan vi ikke basere oss på fortida.

Endring kan være skummelt – og usikkert. Vi har nok alle kjent på følelsen av det – enten det har vært ved å skulle flytte til en ny by, starte i ny jobb, gifte oss eller få barn. For endring er også en helt naturlig del av mennesket utvikling. Derfor trenger vi nå en storstilt endring, ikke bare for industri og teknologi, men også for folket.

Vi må vise hvordan vi kan gå fra å være en del av problemet til å virkelig bli en del av løsningen. Men da trenger vi at politikerne våre er modig i møte med de endringene som vi står overfor. At de er fremtidsoptimister, men aldri naiv overfor hvor fundamentalt klimaproblemet er og hva det vil kreve av oss. At de viser vei.

For å komme i mål må vi altså la skogen stå og olja ligge, vi må gjøre det dyrere å forurense og øke klimafinansieringen globalt. Og vi må la folket bli en del av klimadugnaden.

Det er mulig, vi må bare ville det nok.