Klokka er stilt til vintertid, julebordsesongen står for døra og fotballen slutter snart å rulle her til lands. TIL berget eliteseriestatus med hundre prosents sikkerhet ved hjelp av en Bodø/Glimt-scoring mot Lillestrøm, mens TUIL har tatt foten av gasspedalen og får ikke spille kvalik til eliteserien.
Det altoppslukende tema i Fotball-Tromsø om dagen er uansett Tromsø Idrettslags elendige økonomi. Da katta på nytt kom ut av sekken, og viste et driftsresultat på minus ti millioner for klubben som anser seg selv som nordnorsk fotballs flaggskip. Ny ledelse er på plass, og lover bot og bedring. Daglig leder har allerede vært ute i media og truet med oppsigelser og reduserte lønninger.
LES OGSÅ KOMMENTAREN: TIL trenger en Mohn-utdrivelse
Som kjent er det to måter å bedre et regnskap på: Utgiftene må ned og inntektene må opp. Det ser ut til at kostnadskontroll blir prioritert fremover, selv om også spillersalg har vært nevnt som en mulig inntektskilde. Men er det bare slik inntektene kan økes? Som vanlig har ikke publikumsoppmøtet vært i samsvar med det budsjetterte. Flere tilskuere gir mer penger på kistebunnen.
For litt siden satt jeg i høstkulda på Alfheim og bevitnet et tafatt TIL-lag gå på et høyst fortjent nederlag mot Molde. Som de fleste har fått med seg, har TIL innført en ballbesittende stil med møysommelige oppbygde angrep med utallige kortpasninger på kryss og tvers, og ikke minst bakover.
gav meg god tid til å la tankene fly underveis i kampen, og plutselig slo det meg at en medvirkende årsak til at publikum ikke møter opp på hjemmekamper, kan være at Alfheim må være et av de minst innbydende stadioner i Norge. Det er en prestasjon i et land hvor en klubb som Bodø/Glimt har bygd ei blokk (!) bak det ene målet og likevel fremstår som mer hjemmekoselig enn vår egen arena.
Ok, vi har to tribuner med sitteplasser under tak, og selve banen har fått nytt kunstgress, noe som er akseptabelt. Men må alt se så forbannet shabby ut? Bak nordmålet skimtes TIL-huset, for sikkerhets skyld skråstilt i forhold til banen og tribunene. Jeg sier skimtes, fordi man – åpenbart fullstendig uten estetisk sans - har valgt å sette opp et slags forhøyet stativ med plass til noen malplasserte reklameplakater like bak målet, noe som snarere minner om restene etter en for lengst glemt festival, enn reklame på en eliteseriekamp.
Alfheim brukes ikke bare til kamp, men også til trening, noe som antagelig er årsaken til at syv fotballmål i forskjellige størrelser er dumpet lett henslengt mellom banen og en parkeringsplass rett bak det nevnte nordmålet. Ja, jeg forstår at det er praktisk å ha tilgang til mål når det skal trenes, men er det virkelig helt umulig å lagre disse målene på en slik måte at de ikke står midt i glaninga til publikum under kamp?
Like bak nevnte biloppstillingsplass, kan man for øvrig nyte synet av en parkert, ildrød gatekjøkkenvogn, som tidvis selger pølser og vafler under kamp, men som ikke har vært i bruk de siste serierundene. Ville det ikke være like effektivt å sette denne utenfor portene?
TIL trenger inntekter og reklameskiltene på Alfheim bringer forhåpentligvis inn noen sårt tiltrengte sponsorkroner. Slike skilt finnes på alle større stadioner i verden, og forringer normalt ikke tilskueropplevelsen. Likevel må det være lov å spørre om hvorfor det bare er her i byen det synes å være helt umulig å ha skilt av samme størrelse, montert i samme høyde, rundt banen.
LES OGSÅ KOMMENTAREN: «5 myter om hvorfor tromsøfolk ikke går på Alfheim»
Med noen hederlige unntak, ser det ut til at skiltene er skrudd opp etter innfallsmetoden, uten tilgang til målebånd og vater. Nå er i og for seg hele stadion et mareritt for folk med sans for regelmessighet. Bare det faktum at spillerutgangen fra garderobene til banen er plassert fem meter til høyre for midtbanen, kan gi tilskuere med ordenssans langvarige mareritt.
I hjørnet mellom langsiden og sørmålet, har man gudskjelov omsider klart å fjerne den hjemmesnekrede bortetribunen, som etter utseendet å bedømme var tilvirket av rekved og europaller. Bak sørmålet står imidlertid fortsatt den såkalte «familietribunen» i all sin permanente midlertidighet, som et monument over stormannsgalskap og forgangen suksess. Jeg tror jeg på det meste har talt fjorten tilskuere samtidig der i år.
Alfheim har tradisjonelt vært en røff plass, med friske meldinger fra et ikke alltid like vennlig innstilt publikum. Tromsø er tross alt en ikke alltid like vakker by, innrammet av spektakulære naturomgivelser. Sånn sett kan man si at det ikke kler verken byen eller klubben å ha en striglet fasade.
Det er nå uansett en gang slik at hvis man ønsker at middagsgjestene skal komme på besøk flere ganger, er det ikke lurt å servere søndagssteiken på skitne tallerkener. Hvis klubben mener alvor med ønsket om flere tilskuere, kan man i det minste forsøke å gjøre stadion noenlunde presentabel.
I høst har til og med den tradisjonsrike Mydland-pølsa, et høyt elsket produkt og en naturlig og nødvendig del av å gå på TIL-kamp, blitt redusert i størrelse, men selges til samme pris. Kanskje er det et fornuftig ledd i prosessen med å senke utgiftene for klubben.
Eller kanskje er det en subtil måte å fortelle oss at det ikke er så nøye om vi kommer på besøk.