Gunnar Wilhelmsen (Ap) er heldig som slipper å svare for feilene partikollegaene gjorde mens de styrte. Problemet er bare at han kommer med eksakt samme løfte som hans forgjenger, og mange før det, gjorde. Lærer man aldri?

Den gamle TIL-sjefen, entreprenøren og kulturnestoren Gunnar har ikke akkurat ligget på latsiden siden det ble klart at han var innstilt som førstekandidat for Ap i Tromsø. Gjennom en liste med håndplukkede kjendiser på de lavere nominasjonsplassene på lista, har han forsøkt å få partiet til å fremstå med et litt friskere image.

Popstjernen Anneli Drecker, komiker Roy-Arne Johannessen og eks-fotballspiller og -trener Steinar Nilsen får åpenbart lista til å se mer glamorøs og sexy ut, og saktens kan det trenges, hvis Ap skal ha håp om å hamle opp med Jens Johan Hjorts (H) veldokumenterte sjarme.

I tillegg har man fått med Trygve Myrvang, som med 35 år i Råfisklaget, hvorav nesten 20 som administrerende direktør, har enorm tyngde. Mannen har et gigantisk nettverk, stor troverdighet, et bunnsolid rykte og er en dypt respektert mann. Å få ham med er intet mindre enn et scoop. Bli ikke overrasket om han kumuleres inn i kommunestyret.

Ikke alle disse kjendisene har verken håp eller ønske om å komme inn i kommunestyret, men effekten oppnår de uansett – å få fjernet inntrykket av Arbeiderpartiet som en gjeng trøtte byråkrater. Svært smart.

Ideen til kjendislista kommer garantert fra Gunnar Wilhelmsen, som er en ringrev når det gjelder PR. Han har heller ikke somlet med å strø om seg med valgløfter. I Hjorts tøffeste uke siden nominasjonsmøtet i 2015 benyttet Wilhelmsen sjansen til å stikke ifra ved å servere valgmenyen.

Her skal det bygges ny ungdomsskole på Kvaløya, parlamentarismen vurderes gjeninnført og det skal bli gratis skolemat til alle elevene i byen, ifølge Wilhelmsen.

Av disse er ungdomsskolebygging det mest håndfaste løftet, selv om ny ungdomsskole på Kvaløya allerede ligger inne i kommunens vedtatte budsjett og økonomiplan. Foreldre ved skolen har etterlyst fortgang i byggingen, og det forsikrer Ap at det nå skal bli. Selv om de allerede har styrt kommunen i snart fire år.

Wilhelmsen aner heller ikke hvor mye noen av lovnadene hans kommer til å koste, eller hvordan han skal få råd til valgløftene i en allerede trang kommuneøkonomi.

Parlamentarisme ble avskaffet da Ap, SV og Rødt overtok styringa av Tromsø i 2015. Nå er de alt annet enn bastante med tanke på hvilken styringsform man bør ha. De åpner faktisk for å forhandle om dette, avhengig av hvem de trenger støtte fra.

Mest oppsiktsvekkende er imidlertid forslaget om at alle barn i kommunen skal få gratis skolemat. Kampen mot fattigdom blant barn er noe Ap sentralt har flagget vil være en kjepphest fram mot neste stortingsvalg. Jeg har alltid latt meg forundre av dem på høyresiden som ihuga kjemper mot et slikt forslag. Hvorfor skal det ses på som inkarnert ondskap å gi barna samme forutsetning her i livet?

Når det er sagt, burde en slik sak være et nasjonalt anliggende, og ikke noe man stemmer over i kommunevalg. Å kaste det inn som valgløfte for Tromsø virker i beste fall rart, og spesielt i den rådende økonomiske situasjonen.

Helt sikkert er det at det ikke vil finansieres gjennom økning i eiendomsskatten. Her går Ap hardt ut og lover at det ikke vil bli økning. Som de gjorde før valgseieren i 2015. Ap har historisk sett vært glade i skatter og avgifter, så hvorfor skal vi tro dem denne gangen?

Det burde legges ned forbud mot å fremme noe gang på gang som man aldri – noensinne – klarer å holde. Det blir som å garantere finvær på 17. mai. Eiendomsskatt-lovnaden blir like fjern som Frps løfter om å fjerne NRK-lisensen og bli kvitt alle bompenger. Vi har aldri hatt så mange bomstasjoner eller betalt så mye lisenspenger som under den blåblå regjeringen.

At eiendomsskatten ikke skal økes blir like lite troverdig som om jeg fortsatt hevdet at julenissen fantes, til syvåringen som for to år siden gjenkjente pappas bukse og sko under nissedrakten.

Å hente inn Gunnar Wilhelmsen tror jeg var et smart grep av Ap. Han stiller med blankere ark enn de andre to kandidatene (Heitmann og Bondevik) ville gjort, og han står friere til å skape et personlig bilde av hvor han vil med sin politikk i hans Tromsø. Likevel vil hverdagen hente ham inn, og han vil måtte stå til ansvar for både Aps inneværende periode, og det de har levert tidligere, under både Arild Hausberg og Herman Kristoffersen. Og han vil måtte svare for egne valgløfter.

Da kan det være lurt å velge seg løfter man vet man kan holde, og kanskje styre unna de samme løftene Kristin Røymo måtte tygge i seg bare få måneder etter sist valg. Velgerne er ikke dumme. Og de husker brutte løfter.