Champagne-korkene poppes over hele landsdelen etter at det mandag ble kjent at Narvik er valgt som Norges søkerby til alpin-VM i 2027. Selv om Hafjell ville vært 500 millioner billigere, trumfet den nordnorske byen alle østlandsalternativene med sitt spektakulære landskap.

Dette betyr ikke det samme som at Narvik får arrangere VM, men de har i alle fall kommet over første hinder – at Norge stiller seg bak søknaden.

Narvik er på mange vis en naturlig kandidat. De har allerede arrangert Verdenscup der, de har bakker til alle øvelser på ett sted og infrastrukturen er på plass, med både jernbane og flyplass. Et mesterskap vil ikke måtte involvere hinsides mye bygging. I tillegg vil man relativt lett få løst hotellkapasiteten, i og med at Harstad ligger så vidt nært.

Den normale argumentasjonen om at «nå er det Nord-Norges tur» har ikke vært benyttet av Narvik, simpelthen fordi de anså seg selv som det beste alternativet. Der søknaden til OL i Tromsø var full av nødløsninger – så som overnatting på båter for deltakerne og utfor i 77 graders helling – har Narvik ingen slike. Absolutt ingen vil hevde at Narvik har blitt Norges kandidat til å arrangere et slikt mesterskap fordi noen ville gi Nord-Norge en håndstrekning. De var ganske enkelt den beste kandidaten.

Stakkarslighetsargumentasjon for at Nord-Norge skal få noe, har sjelden ført frem, og det at ingenting slikt har blitt fremmet i dette tilfellet, gjør at Norge plutselig står samlet om ett alternativ, snarere enn at Trondheim, Oslo og Tromsø underminerte hverandres søknader, som det ble i OL-striden.

Alpin-VM er også en langt mindre omfattende produksjon enn et OL ville vært. Ikke trenger man bobsleigh-arena som aldri noensinne blir brukt igjen, Ikke trenger man å bygge spesialveier kun for OL-pamper, ikke vil man få haugevis med bygg man kun har bruk for i fjorten dager og totalprisen på mesterskapet blir minimal sammenlignet med et OL.

Narvik er allerede en skiby. De har dokumentert profesjonalitet innenfor det de skal arrangere, og lokalbefolkningen er interessert i det som foregår av idrettsprestasjoner, i motsetning til hva tilfellet ville vært med kortbaneløp i skøyter og isdans. Det eneste byen med den nasale dialekten mangler er å bli satt ordentlig på kartet som en av de store skituristbyene. Håpet er selvsagt at et VM skal løse den biffen.

OL i Tromsø skulle ifølge de mest ihuga pådriverne gi synergieffekter for alt fra Kirkenes til Bindalen. Det var ikke måte på hvilket løft hele landsdelen ville få, og hvilken reklameverdi det ville bety for samtlige. Kalkylene rundt dette, som ble gjort for å rettferdiggjøre pengebruken med et OL i Tromsø, vitner om en optimisme som er Komiske Ali verdig.

De som har kjempet for Narviks kandidatur har ikke lovet resten av Nord-Norge noe som helst. At det nok vil hjelpe på skiturismen til byen, er det eneste man kan anslå som sikkert. Få tror at Tromsø vinner stort på et slikt arrangement. Likevel heier de fleste her på at Narvik skal bli valgt. Det er i alle fall ikke søkt argumentasjon som har frembragt entusiasmen.

Narvik har gjort noen forferdelige beslutninger opp gjennom historien. Da Universitetet i Nord-Norge skulle bygges, takket Narvik i 1967 nei til å få det. De hadde jo jernbanen, og så ikke poeng med å få universitet også. Det er mye som tyder på at Narvik ville vært hovedsete i landsdelen, hvis de ikke hadde tenkt slik. Der Tromsø har doblet i størrelse siden 1967, har Narviks befolkningstall stått på stedet hvil. Faktisk er det færre som bor der nå enn i 1970.

En annen katastrofal beslutning Narvik gjorde var i 2007, da de sammen med tre andre kommuner i Nordland tapte hinsides store summer ved å investere framtidige inntekter, etter råd fra meglere i Terra Securities. I Narvik kommunes tilfelle var investeringen på 200 millioner kroner – i noe som viste seg å være råtne verdipapirer.

På et tidspunkt stod det så dårlig til med kommunen at politikerne vurderte å selge rådhuset i stedet for å restaurere det. Det var heller ikke penger til å lyse opp julegrana. Ti år senere hadde de omsider fått nesen over vannet igjen, og rådhuset var pusset opp for 180 millioner kroner.

Midt oppe i glassklirringen kan det derfor være på sin plass å spørre: «Er vi nå helt sikre på at vi igjen skal gi oss ut på en gigantinvestering?»