Men hvorfor skal vi egentlig bry oss? Dette har klimahysterikere ropt over seg om i mange tiår allerede. Vær blir det uansett. Dessuten har vi det bra. Og norsk olje er ren. Kineserne er dessuten mange flere, og mye, mye verre enn oss. Så ro litt ned, folkens.

Vi har jo dessuten noen voksne til å ta ansvar for oss. For eksempel vår folkevalgte regjering. Nå er ikke Høyre og Frp de mest ivrige miljøforkjemperne, men med Venstre, og nå også KrF, som samarbeidspartnere, skulle man tro at opptattheten av å skryte av diverse miljøtiltak i fremleggingen av statsbudsjettet var noe en kunne vente seg.

Med litt mindre abortsak i monitor, med en ekstra samarbeidspartner i kjømda, og med muligheten til å snakke om de sakene de virkelig bryr seg om, var det nærliggende å tro at miljøet skulle få sine femten minutter i det solcelledrevne rampelyset. Men det var visst for mye forlangt.

I NRKs presentasjon var det sakene «Familie og oppvekst», «Velferd og trygghet», «Et inkluderende lokalsamfunn» og «Bistand og skattelettelser» som utgjorde overskriftene. I VG var 18 punkter ramset opp, pluss fem rene KrF-gjennomslag. I de nevnte 18 var det kun løftet om økt støtte til Enova, på 100 millioner kroner til klima- og energifondet som touchet innom miljø/klima.

Man kunne høre lyden av en Blekkulf som gråt elver i smerte. Og han fikk det neppe spesielt bedre, når han i dag ser at det største politiske kaoset er all viraken rundt at norske nordmenn nå mister retten til å kjøpe to flasker ekstra vin i taxfree, om man ikke kjøper tobakk.

Dette er en skikkelig viktig KrF-seier, og den svir. Finansminister og Frp-leder Siv Jensen kaller det sågar «å stikke kniver i hverandre», intet mindre. Venstres Abid Raja er på samme linje og sier oppgitt på Twitter at dette straffer forbrukerne.

Noen timer etter poster han et bilde av en spermhval som er funnet død på en strand i Indonesia, med kroppen full av plast. Raja er skikkelig lei seg. Stakkars hvalen. Man kan jo lure på hvilke bilder den ville brukt på å beskrive smertene. Det er gode tider å være komiker og satiriker i Norge.

Disse krokodille/hvaltårene kunne Raja virkelig spart seg. For «miljøpartiet» er ikke mer synlig opptatt av miljøet enn sine regjeringspartnere, noe fremlegging av budsjettet understreker utmerket godt selv.

Plast i hval er trasig, og har for lengst blitt symbolet på galskapen som utspiller seg i havet. I en kronikk på Nordnorsk debatt tegner Jan-Gunnar Winther, direktør ved Nofima, et bilde så dystert at det er vanskelig å ta innover seg. Om et stadig forsuret hav og økosystemer under altfor hardt press fra menneskeskapte problem. Og da snakker vi ikke bare om de klimaskeptikere nekter å forholde seg til (tenk at det finnes politikere som stolt slår seg på brystet og kaller seg det), men om pågående, økologiske katastrofer.

At hver tredje fisk som ligger på et matfat er ulovlig fanget. At 25 prosent av alt som hentes opp fra havet blir svinn og kastes. At havstrømmene drar all plastdriten verden rundt, at den kvernes til mikroplast og at forskere nylig fant over 11 000 partikler av mikroplast i smeltet havis i Arktis, og at møkka finnes i både plankton, skalldyr, fisk, sjøpattedyr og isbjørn.

Istjenesten ved Meteorologisk institutt har aldri sett mindre is rundt Svalbard på denne tiden av året siden de begynte målinger for 51 år siden. Samtidig bryter havisen nord for Grønland opp. Naturfotografen Asgeir Helgestad ble for noen uker siden intervjuet i Aftenposten, i det som ble en deprimerende og rystende lesning. Om hvordan han på nært hold ser hele Arktis forvitrer, foreviget gjennom en film som allerede er blitt solgt til over 20 land.

Når prisdrysset kommer, vil sikkert kulturministeren, fra det selvbestaltede grønne partiet Venstre, invitere ham på fest og gi ham økologisk dyrket champis.

Imens undertegner regjeringen Parisavtalen med den ene hånden, og signerer for åpning av stadig nye letefelt etter olje i Arktisk med den andre. Og så fyller vi tankene på bilene våre med iblandet palmeolje fra den fra før utsatte regnskogen, for å gi oss grønnere og bedre samvittighet.

I dag leste jeg i Fiskeribladet at de vurderer å tillate dumping av lusemidler fra lakseoppdrettene i Lofoten, der de største gytefeltene for torsk befinner seg. Hva skal vi med torsk, hvis vi bare har nok oppdrettslaks uten lus, liksom.

Statsminister Erna Solberg applauderte forrige uke gruveselskapet Nussir for utholdenhet og standhaftighet, og som nå bare er en velvillig konsesjon fra å bruke laksefjorden Repparfjord som sjødeponi til å kunne dumpe 30 millioner tonn giftig avfall i. 30. Millioner. Tonn.

Det gis masse grønne sertifikater og grønne lys til utenlandske energiparasitter som i skrivende stund driver og raserer den norske fjellheimen, både vidder og kystområder, for å reise opp vindmøller så monumentalt store at vi knapt er i stand til å fatte det. Inngrepene er totalt uopprettelige. Og sannsynligvis også unødvendige. Pytt sann.

Imens i Norge: Regjeringspartiene Høyre og Frp beklager skatteøkningen på cirka 900 kroner for alle som tjener 950 000 kr eller mer, i året. Og KrF jubler over denne seieren, samt å ha gønna gjennom en økning av barnetrygden på 1000 kroner i året, eller 83 kr i måneden, om du vil. Kanskje vi kan kjøpe klimakvoter for trygda?

Og nå kan altså regjeringssamarbeidet ryke på grunn av noen flasker vin, som knuses og stikker dem i hjertene på hverandre.

Mens man stadig snakker høyere om at vi nå er tvingende nødt til å avgi mindre biologiske avtrykk etter oss i naturen, har vi en regjering som samtidig etterlater seg godt synlige bevis på at miljø ikke er noe de tar på alvor overhodet. Fremleggingen av statsbudsjettet bekrefter bare hvor uinteresserte de egentlig er i dette.

Men, herregud, hva gjør vel det, så lenge den eneste utenlandsreisen min med fly belønnes med masse billig tobakk og alkohol?

Så skål for oss, og la oss feste mens det fortsatt er noe å feire.